Jeg har bestemt meg for å legge Nedrelid.com-bloggen i dvale på ubestemt tid. Den har hatt pause (må ikke forveksles med dvale) siden før sommeren mens jeg har hatt pappaperm.
Nå har jeg begynt i ny jobb som redaksjonell utvikler i Edda, og skriver i bloggen der om de samme temaene som jeg har skrevet om her. I stedet for å dobbeltposte legger jeg denne bloggen i dvale til jeg finner ut hva jeg skal bruke den til.
Følg meg videre på Edda Medias Sandkasse http://sandkasse.eddamedia.no
Innholdet må bestemme layouten på saken og forsiden. I de fleste nettaviser i dag er formen den sammen uansett innhold. Brukervennlighet er avhengig av fleksibilitet.
Du må ha mulighet til å bruke mye areal på store saker, uavhengig av hvor mange store saker du har på en gang.
Dagbladets lesere scroller mye og navigerer lite. Da db.no som første norske nettavis kuttet ut venstremenyen med over 200 lenker gikk klikktallet opp.
Fleksibel forsidelayout er vesentlig. Skal du lage god journalistisk presentasjon kan du ikke være låst til faste bokser. Faste bokser gjør det umulig å bruke størrelse for å prioritere saker.
Du må kunne justere størrelse på tekst og bilder fritt, avhengig om det er tittel eller bilde som har det vesentligste journalistiske innholde for den enkelte saken.
Skap kaos i layouten på forsiden. Dersom du alltid har de samme linjene og de samme størrelsene på boksene på sidene blir brukerne så vant til strukturen at den mister sin verdi som formidler. Selv nye saker oppfattes som gamle fordi mønstrene er kjente for blikket fra tidligere besøk.
Kaos og brudd i mønsteret skaper oppmerksomhet. Etter at Dagbladet.no kuttet ut de faste strukturene på forsiden for ett år siden har sidevisninger gått opp med 52 prosent og unike brukere med 23 prosent.
Video i fullbredde på forsiden funker bra, men videoen må samtidig fungere som et stillbilde.
Den nye artikkellayouten fjernet 95 prosent av alle elementene brukerne kunne klikke på. Lenker i brødteksten – de saksunike lenkene – ble beholdt. Trafikken økte som resultat.
Folk bruker gjerne tid og leser lenge på nett om sakene er godt skrevet. Dagbladet har hatt lengre tekster på nett enn på papir siden 2002. Bernt Jacob Oksnes reportasje Den usynlige fra Magasinet på nett hadde en lesetid på 8 minutter i gjennomsnitt. Normal lesetid for hele papiravisen er 15-20 minutter.
Jeg har fått ny jobb som redaksjonell utvikler i Edda Medielab. Der skal jeg jobbe med journalistiske utviklingsprosjekter i Eddas mange mediehus. Jeg har hatt fem supre år på IJ der jeg har fordypet meg i nettjournalistikk og flerkanalspublisering i alle avskyggninger og fått arbeide tett på svært mange norske redaksjoner. Men som kursleder får du aldri følge prosjekter fra start til mål. Det får jeg nå. Jeg gleder meg til å ta fatt når jeg begynner til høsten.
Skjermskraping – automatisk kopiering av større eller mindre mengder data fra en nettside for å lagre dem på din egen maskin eller server – kan være en litt teknisk krevende øvelse. Enten må du kunne såpass programmering at du kan skrive et script som henter eller du kan bruke et program som Kapow. Nå har det kommet en mye enklere måte å gjøre det på som krever langt mindre teknisk innsikt: Firefox tillegget OutWit Hub. Sammenlignet med tidligere metoder for å gjøre dette er OutWit veldig enkel å bruke. Outwit gjør det også mye enklere å kopiere enkelttabeller og datasamlinger fra nettsider manuelt.
Når du kommer til en side du vil skrape trykker du på outwit-knappen i verktøylinja. Så får du opp en stor mengde valg hvor du kan sette opp skrapingen eller bare strukturere dataene på siden og kopiere dem. Noen av funksjonene ser ut til først å komme med den kommende proffutgaven av programmet.
Hva kan du bruke skjermskraping til i journalistisk sammenheng? Kort fortalt: Det er ikke alltid lett å få tak i datasettene som enten offentlige eller private virksomheter sitter på. Når det gjelder offentlige datasamlinger har man strengt tatt krav på å få dem med offentlighetsloven i hånd, men noen ganger er det enklere bare å skrape dataene selv fra virksomhetens nettsider.Deretter kan du lage en søkbar database av informasjonen du har samlet inn. Så gjentar du skrapingen hver gang nettsiden du skraper publiserer ny informasjon og basen din blir mer og mer omfattende.
Espen Andersen – i NRK Brennpunkt – er en av en håndfull norske journalister som har brukt denne teknikken flere ganger. En av gangene han har brukt denne teknikken var for å lage den søkbare utgaven av flykesmennenes postlister. Fylkesmennene har hittil bare lagt ut oversikter over de siste dagenes inn og utgående post, uten mulighet for å søke i informasjonen. For å gjøre livet og jobben langt lettere for norske journalister skraper han alle fylkesmennene jevnlig, strukturerer dataene pent i en base og lar oss bruke dem. Nye oep.no skal etterhvert også omfatte fylkesmennene, men det gjenstår å se om det blir et bedre søk.
For flere tips og triks om nyttige teknikker og verktøy, sjekk ut bloggposten om tips og triks. Den er ikke helt oppdatert, så om du har tips om flere eller bedre triks og tjenester er det supert om du skriver en kommentar.
I går holdt jeg et halvannen times minikurs om crowdsourcing på IJs og Skups graveskole i Tønsberg. Her er en liten oppsummering. Kurset besto av et foredrag om hva crowdsourcing eller nettdugnad består i, med eksempler på hvordan forskjellige journalister har brukt teknikken med stort hell, samt en innføring i ett mulig verktøy for å drive nettdugnad, Google Forms.
Fenomenet:
Begrepet crowdsourcing er satt sammen av crowd og outsourcing. Dette er et nytt begrep på et forsåvidt gammelt fenomen. På norsk kan vi kalle det nettdugnad. Kort sagt handler det om å kunne få hjelp av massene til et eller annet, for eksempel å finne ut noe. Crowdsourcing kan foregå både på nettet og utenfor. Politiske valg er et eksempel på analog (og ikke minst ressurskrevende) crowdsouring som skal utpeke de som er best skikket til å lede landet. Nettet gir oss muligheten til å drive crowdsourcing langt raskere og langt enkelre enn det ellers er mulig.
I journalistikk kan nettdugnad for eksempel være å samle inn fakta. På den måten kan kildetilfanget økes enormt. Som journalister er vi vant til å oppsøke eksperter. Vi leter gjerne etter den ene kilden som best mulig kan svare på spørsmålene vi har. Vi har om man vil en elitekultur i kildevalget.
Mannen i gata oppsøkes mest for å få kommentarer til større og mindre saker i Fem på gaten-spalter og liknende. Begreper som “folk flest”, “mannen i gata”, “den gemene hop” har en negativ valør som indikerer elitenes vudering av folkehavets kunnskapsnivå og evne til kløktig tenkning. Samtidig er en kjennsgjerning at journalistikk basert på én kilde er dårligere enn journalistikk basert på flere. Journalistikk basert på hundre- eller tusenvis av kilder burde derfor være superbra.
En kjent bok om fenomenet er den amerikanske journalisten James Surowieckis bok “The Wisdom of Crowds“. Gjennom en rekke eksempler dokumenterer Surowiecki hvordan store folkegrupper kan være oppsiktsvekkende kloke om deres kunnskap og innsikt koordineres på rett måte:
Under the right circumstances, groups are remarkably intelligent, and are often smarter than the smartest people in them. (…)
Even if most people in within a group are not especially well-informed or rational, it can still reach a collectively wise decision.
Eksempler på journalistiske nettdugnader:
Kroneksempelet i norsk journalistikk er VGs dekning av tsunamikatastrofen for fem årsiden. I dagene etter at katastrofen inntraff var det enorm usikkerhet om hvor mange nordmenn som var savnet og hvem de var. UD brukte sine tradisjonelle kanaler, konsulterte ekspertkilder, og kom etter fem dager opp med en liste på 8000 navn over mennesker som kunne være savnet. Denne lista ble sendt Kripos for dobbeltsjekking.
VG ba publikum om hjelp, og kom samme dag opp med en liste på 85 navn. Folk sendte inn informasjon om hvem de kjente som hadde oppholdt seg i det rammede området, og ikke gitt lyd fra seg. Siden listene ble publisert på nett kunne var det lett å korrigere feil. Ander slektninger eller venner som hadde hørt fra vedkommende kunne gi beskjed om feil. Folk som befant seg i Sørøst-Asia og som feilaktig var oppført som savnet kunne korrigere.Redaksjonen fungerte som sentral i dette nettverket. Den videreformidlet , tok imot og sorterte informasjonen.
VGs liste var 79 prosent riktig. UDs bare 6 prosent. Etter at Kripos hadde vasket listen kom de opp i 30 prosent.
Men de samme teknikkene kan brukes på mindre saker. Fredrikstad Blad fulgte et amerikansk eksempel og fikk brukernes hjelp til å kartlegge hull i veien i kommunen (ikke på nettlenger). VGNett brukte det for å kartlegge hvordan svineinfluensavaksineringen foregikk i hver enkelt kommune. Berlingske Tidende brukte det i graveprosjektet Forbrydelsen som vant Cavlingprisen i 2008, danskenes SKUP-pris. Den amerikanske avisa Tallahassee Democrat brukte det for å avsløre hårreisende metoder i politiet som kostet studenten Rachel Hoffman livet.
Det er mange muligheter for hvordan kontakten med publikum kan skje. En enkel løsning er epost. En annen spørreskjemaer på nett. Questback er et kjent og dyr verktøy for dette. Google Forms er et gratis verktøy for å lage spørreundersøkelser som du enten kan sende ut til folk på epost eller legge ut som en modul på nettsiden din.
Undersøkelsene kan være så korte eller så lange du vil. Denne er for eksempel relativt kort:
Nettdugnad kan være et effektivt og godt verktøy for å samle fakta det tidligere ville være usedvanlig vanskelig og ressurskrevende å samle uten. Det kan brukes til å oppnå store resulater relativt enkelt, noe VGs tsunamidekninge viser. Ulempen er at de samme mulighetene er tilgjengelige for folk med uedle hensikter, som for eksempel journalisten Evgeny Morozov har skrevet om: How Dictators watch us on the web.
Wired slapp for en stund siden denne videoen om hvordan de ser for seg bladet i ipad-utgave. (Fyldig analyse og kommentarer på NRKBeta.no.)
Bloggen E-marketeer tar opp spørsmålet om hvorvidt det blir innholdsleverandørene på den ene siden eller teknoligileverandørerne som Apple og Amazon, eventuelt reklamekjøperne, som dikterer prisnivået pådenne typen digitale publikasjoner.
In December, a consortium of publishers including Time Inc., Conde Nast, Meredith, Hearst and News Corp. announced a joint venture to create a digital storefront for their magazine titles.
Details have been scarce so far, but this group has made it clear they will try to work both ends of the monetization scale: advertising and subscriptions. The subtext is that they’re trying to prevent retailers and/or device makers (read Amazon and Apple) from controlling the digital pricing or the experience.
Denne uka leder jeg et kurs i nettjournalistikk på IJ. Fjorten norske journalister (vel – noen av dem er informasjonsfolk) er samlet for å lære mer om hvordan man kan utnytte de forskjellige tekniske og fortellertekniske mulighetene på nettet til å skape og fortelle gode journalistiske historier. Dagen i dag – tirsdag – lærer deltakerne å bruke Coveritlive, Twitter og Qik. Kursleder er Fred C. Gjestad i Aftenposten og meg. Fred holder dessuten foredrag om hvordan han tenker format i forhold til innhold. Når velge tekst, video, lyd, bildespill, grafikk etc. Jeg er veldig enig i hans hovedpoeng: Det er alltid den journalistiske historiens innhold som avgjør hva slags format du skal velge.
Gjennom Buskerudbenken ser du også hvor aktive politikerne er i mediene. Torgeir Mikaelsen har for eksempel vært i mediene 145 ganger siden Stortinget ble satt for 120 dager siden. I samme periode har Per Olaf Lundteigen vært i mediene 188 ganger. Kildene er riksmediene, inkludert byråene, og alle nettavisene i Buskerud. Du får med andre ord en god oversikt. Buskerudbenken er det perfekte oppslagsverket for å følge med.
Buskerudbenken er et godt norsk eksempel på god databasebasert aggregeringsjournalistikk. Siden gir stadig oppdatert informasjon i en sammenstilling du ikke får noe annet sted, uten behov for manuell oppdatering. Den er nyttig både for publikum og for journalistene som kan bruke den til utgangspunkt for andre saker siden sammenstillingen av dataene viser sammenhenger man kanskje ikke ville tenkt på ellers.
Rino Andersen vil gjerne ha innspill til videreutvikling av tjenesten.
(Som alle andre netthoder må jeg også ha en post om ipad.) Jeg har lekt litt med tall på hva ipad kan komme til å koste i Norge. Jeg tar utgangspunkt i prisforskjellen mellom forskjellige sammenlignbare MackBook-utgaver i Apples amerikanske og norske nettbutikk. Prispåslaget i Norge for enkleste utgave av MacBook 13″, MackBook 15″ og MacBookAir er henholdsvis 41, 47 og 43 prosent. Vel og merke dersom jeg har regnet riktig. Journalister er som kjent ikke helt stødige i matte.
Går vi ut fra et påslag på 45 prosent vil Ipad ha følgende priser i Norge:
Wifi:
16GB = usd 723,55 = nok 4234,05
32GB = usd 868,55 = nok 5082,56
64GB = usd 1013,55 = nok 5931,07
Wifi + 3G:
16GB = usd 912,05 = nok 5337,12
32GB = usd 1057,05 = nok 6185,63
64GB = usd 1202,05 = nok 7034,13
Anslaget er bare et anslag. Jeg har ikke tatt for meg alle MackBookmodellene som beregningsgrunnlag, ei heller Iphone. For 3g-modellen er anslaget enda mindre å stole på siden det trolig kommer rabbaterte tilbud med bindingstid hos teleoperatørene. Men det gir en pekepinn.
Ellers tenker jeg dette på bakgrunn av de første rapportene.
Dette kan være dingsen som gjør det enkelt og praktisk gjennomførbart for mediene å ta betalt for innhold på nett siden så mange allerede har et kundeforhold til Itunes. Men mediene må samtidig utvikle produkter som egner seg for formatet. Siden du også kan surfe på nettet på denne må ipadutgaven ha noe mer enn det du får gratis på nettutgaven. Unikt innhold i en redigert totaltpakke blir avgjørende. Mediene må levere noe mer enn bare breaking news. Publikum som rapporterer via twitter og tilsvarende vil alltid slå oss på fart. Du må ha unike gode journalistiske saker, som avslører og forklarer sammenhenger, ikke bare informerer. Du kan heller ikke basere mesteparten av innholdet på klipp- og lim. Hvis ikke har du neppe en vare folk vil betale for. Kort sagt: Bare journalistikken kan redde journalistikken.
Ipaden kan bli den første dingsen som i Norsk sammenheng klarer å levere deg en slik type innhold elektronisk så enkelt at du gidder å bruke penger på det. Kindles forsøk med NY times viser at det kan funke. Derfor er det viktig å skaffe seg Ipad med 3g slik at du slipper å tenkte på å koble det til wifi for å oppdatere innhold. Meningsløst å være avhengig av en håpen wifi-sone for å være oppdatert.
En avgjørende faktor blir hvor populær iPad blir i Norge. Vil denne duppeditten appellerer til de store massene i Norge, eller om folk er happy med enten å bruke telefon eller den bærbare pcen. Vi er glad i å kjøpe dingser her til lands men prisen blir selvsagt avgjørende. Dersom Ipad får samme prispåslag i Norge som de bærbare datamaskinene til Apple (ca 43-45 %) kommer den billigste utgaven til å koste ca 4200 og den billigste med 3g ca 5300. Det er selvsagt bare en spekulasjon at påslaget blir det samme, men jeg tror at en pris som dette vil skremme mange bort fra produktet i første omgang. Dette er dyrt iforhold til en del netbooks og vil kanskje skremme bort en del brukere som ikke ser poenget med å bruke så mye penger når de allerede har en telefon med intenett og mp3-spiller og en laptop. Uten å være et massefenomen vil ikke ipad kunne generere nok inntekter for mediene i det norske markedet.
De siste dagene har det vært en del skriving og prating om tilgang på offentlige datasett. I løpet av få dager har den britiske portalen for offentlige data data.gov.uk blitt lansert og Olav Anders Øvrebø m.fl på UiB har presentert rapporten Fakta først om tilgang til data i offentlig sektor. Fra før har vi den amerikanske portalen data.gov. På NRK Beta og kanskje spesielt på Origobloggen har det vært interessante diskusjoner. Mange har etterlyst en tilsvarende tjeneste i Norge – og det er kanskje lys i tunellen takket være Semicolonprosjektet som jobber for å lage en felles datastandard i det offentlige og tilrettelegge for offentlig tilgang til data. ( Du kan laste ned en presentasjon av prosjektet fra hjemmesiden deres.)
Den nye offentlighetsloven sikrert tilgang til data på linje med andre offentlige dokumenter. Slik tilgang er et viktig utgangspunkt for å drive analytisk datastøttet journalistikk som kan avsløre sammenhenger og fenomener i samfunnet på en annen måte enn tradisjonell journalistikk kan. (I tillegg åpner slik datatilgang selvsagt for en rekke nyttige tjenester og applikasjoner uten direkte journalistisk formål.)
Hittil har de som har drevet med slik journalistikk i Norge ofte vært tvunget til enten lange krangle/forhandlingsrunder med mer eller mindre velvillige offentlige etater eller, dersom dataene er blitt publisert på nett, å sette opp skjermskrapinger med roboter som kopiere ned dataene.
Semicolonprosjektet skal forhåpentlig gjøre det lettere å få tilgang til data. Målet er “semantisk og organisatorisk interoperabilitet i kommuniserende og samhandlende organisasjoner” i det offentlige, intet mindre. Forenklet betyr det at målet er å lage en standard for hvordan det offentlige registerer data, hva de registrere og hvordan de gjøres tilgjengelige. For oss i det offentlighe skal det blir enklere både å få data, samkjøre data fra flere etater og vite hva som faktisk registeres slik at man kan komme med kvalifiserte krav om innsyn.
Vi på IJ har hatt kontakt med Per Myrseth i DNV som har ansvar for deler av prosjektet. Han tar imot innspill fra journalister om hva slags data de ønsker tilgang til først.
Foreløpig er dette et prøveprosjekt som går noen år for å lage en slik felles standard. Så langt jeg har forstått har det ikke blitt gjort noe vedtak om standarden faktisk skal tas i bruk. Men forhåpentlig ender dette ut i en portal a la data.gov og data.gov.uk og ikke bare forsvinner når prosjektperioden til Semicolon er over.
Jeg har akkurat fått beskjed om at Pressens faglitterære fond har innvilget min søknad om fire måneders arbeidsstipend for å skrive en bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid.
Boka er tenkt både som en lærebok i forskjellige teknikker og verktøy og som en samling av eksempler på god nettjournalistikk, med vekt på samspill med brukerne. Begynner trolig arbeidet så smått i løpet av våren og for alvor utover senhøsten.
Et sentralt punkt er å prøve å beskrive hva som er kvalitet i journalistikken på nettet og hvordan nettkvalitet skiller seg fra papir/tvkvalitet.
Jeg har planer om å bruke bloggen aktivt i prosessen, både til å samle ideer, eksempler og publisere utkast til kapitler, så følg med.
Juleferien er over og her kommer en post om den av de riktig kule tingene på leseplate/tablet-fronten som dukket opp på slutten av 2009, og som gir meg troen på nyhets/featureinnhold kan fungere langt bedre på leseplater enn det dagens leseplateteknologi åpner for.
Sjekk ut denne videoen og les på Bonniers utviklingsblogg Beta Lab. Det er mange som har kommentert den allerede – bare sjekk denne posten med “initial reactions”. Her er mine umiddelbare tanker .
Dette konseptet svarer på en av de store problemene med dagens leseplater og nyhets/magasin/featureinnhold. Dagens leseplater som for eksempel Kindle er laget for bøker. Dermed er de så langt som råd er optimalisert for å lese lange sammenhengende tekster. Dette er ideelt for romaner. Du følger historien side for side framover. Allerede ved fagbøker begynner Kindle å bli kjelkete i bruk.
Et trekk ved lesing av fagbøker er at du ofte leser dem stykkevis, og ukronologisk for å bruke det ordet på å ikke nødvendigvis lese kapitlene i den rekkefølgen de er skrevet. Det er forholdsvis greit å hoppe fra kapittel til kapittel via menyen, men det er tungvint å bla raskt bakover i boka for å finne tilbake til den illustrasjonen eller siden du ikke helt husker hvor var. Ofte husker du heller ikke noen spesifikke ord så søkfunksjonen er ikke til hjelp.
Nyheter og magasiner er enda mer ukronologiske. Noen leser dem forfra, andre bakfra, andre igjen hulter til bulter. Det er fryktelig krøkkete på Kindel, og sikkert de fleste andre eksisterende lesebrett. Mag+ vil gjøre dette innmari lett.
Mag+ ivaretar dessuten den visuelle estetikken bedre enn dagens leseplater, som altså primært er bokplater. Den gjør det også mye lettere å oppleve magasin/nyhetsproduktet som en redigert og kurert pakke. Du kan sitte og bla i den akkurat som en papiravis/et magasin. Med et sideveis sveip hopper du lett fra starten av en artikkel til starten av neste, mens man på Kindlen (i det minste når det gjelder NY Times) enten må bla det gjennom hele teksten, eller velge fra en liste av artikkeltitler.
Klassebilde: Bak fra venstre: Frank Barth-Nilsen, nedrelid.com, Trond Eide, Lars Lager Espevalen, Olav Wold, Svein Olsson. Raden foran: Torill Kjøsnes, Jonas Mjaaland, Kari Spets, Christina Heesch, Madeleine Dahl, Per-Christina Selmer-Andersen. Poserende foran: Mr. Magne Hansen. Oddrun Midtbø er ikke med på bildet fordi hun står bak kamera.
Her er en blogroll over deltakernes blogger brukt under oppholdet i SF:
Det er et paradoks at netttjenester som er hyperpopulære ikke kaster av seg mens papirprodukter med langt mindre publikum tjener mer. Dette paradokset ligger til grunn for Printcasting.com som er grunnlagt av Dan Pacheco, tidligere journalist som jobber med nettjenestene til avisa Bakersfield Californian.
Tjenesten lar deg hente nettinnhold via en rss-feed, velge design og om sidene skal fylles automatisk eller om du selv skap rioritere stoffet. Deretter får du muligheten til å legge til annonser fra annonsesystemet til printcasting. Deretter får du en pdf klart til trykking eller utskrift. Du kan enten trykke det selv eller la brukerne dine trykke magasinet.
Hvem som helst kan kjøpe annonser og hvem som helst kan lage magasiner. Tjenesten kobler lokale annonsører og lokale innholdsprodusenter. Standard annonsepris er 10 dollar og folk må selv designe annonsen sin. Printcasting.com beholder 10 prosent av inntektene fra annonsene, mens utgiveren får 60 prosent og de som lager innholdet får 30 prosent. Betaling til utgiver og innholdsprodusenter skjer via Paypal.
De har noen lokale bloggere som bruker papirutgaven til markedsføring av bloggen i lokalsamfunnet. De fleste brukerne er kirker, organisasjoner, foreninger og lokale bedrifter som lager nyhetsbrev for medlemmer og kunder. men også noen nyhetsredaksjoner som bruker tjenesten for å lage lokale utgaver eller spesialutgaver billig. Bakersfield Californian lager for eksempel en utgave med ledere og debattstoffet. Washington Times lager flere utgaver om politikk i DC. Her er oversikten over eksisterende printcasts.
Allerede mens prosjektet var på teststadiet begynte folk over hele verden å bruke tjenesten. I dag har de brukere i 23 land og 28 deltstater i USA. De jobber med en spansk utgave og flere språkutgaver kan bli aktuelle.
Du kan se en instruksjonsvideo på Vimeo. Mer informasjon om Dan og Printcasting i New York Times. Tjenesten er utviklet med et stipend fra Knight News Challenge. En av vilkårene for stipendet er at alt de gjør må være open source. Derfor vil hele systemet bli tilgjengelig for nedlasting 1. juli neste år. Tjenesten er basert på Drupal 5.
Framover ser Dan for seg å kunne levere til flere formater, som mobil, kindle, podcasting og videoer. Det meste vil virke så lenge det kan leveres via Rss.
Fwix.com er et nystartet selskap som samler lokale nyhetssaker, stort sett fra bloggere, mange av dem tidligere journalister. Lenkene distribueres gjennom widgets som andre nettsider kan bruke
- We basically distribute links that generate traffic to bloggers.
For å sikre kvalitetsinnhold kurerer de hvilke bloggere de henter stoff fra. Mange av dem er tidligere journalister som har mistet jobben i alle kuttene amerikanske medier har gjennomgått i det siste.
Darian Shirazi mener frykten og respekten for Google og andre søkemotorer som den eneste måten å generere trafikk på . Sosiale medier er allerede en stor trafikk driver, mens widgets er en annen måte. Selskapet er stort sett en søkemotor som tjener penger på å ha reklame i widgetene.
Upi.com er en av flere nyhetstjenester som bruker widgetene fra fwix.com. Hele lokalnyhetstjenesten i byer der fwix.com samler inn stoff er basert på widgetene. Brukere kan selv lage sine egne widgets gjennom et system de har kalt adwire og som står for inntekten til selskapet, selv om de ikke tjener særlig med penger ennå.
Fwix har 150 millioner sidevisninger og 5.000.000 unike brukere i måenden, 13 måneder etter lanseringen og dekker nå 12o byer i USA, UK og Irland. De har pr i dag stort sett engelskspråklinge kilder, men overgang til også å dekke andre språk er teknisk lite komplisert og de har planer om å gjøre det.
Iphone-applikasjonen har funksjonalitet for at folk selv kan bidra med nyhetsbilder og informasjon om hendelser der de er, men denne er lite brukt.
Shirazi har stor tro på aggregerte nyhetsnettsteder, dersom den klarer å rangere og oppdatere nyhetene raskt nok og godt nok. Han ser også en framtid for nyhetsnettsteder som blander aggregering og egen innholdsproduksjon.
Væremåten hans er typisk for kulturen blant nyskaperne i Silicon Valley:
- Part of the internet business is messing up a lot and learing from your mistakes. For å få til ting må du bare prøve og lære av feilene. Han siterer grunnleggeren av Linkedin Reid Hoffman,” If you are not embarrassed by the first version of your product, you‘ve launched too late”
Han kom på ideen til fwix.com da han var på ferie i Europa og ikke kunne finne ett nettsted med et bredt nyhetsbilde hjemmefra, slik at han slapp å gå innom en haug med nettaviser. Europa er forøvrig det eneste stedet han faktisk leser papiraviser:
- I read news on paper when I’m in Europe and can sit in a café. It’s like going to a museum
Hos Youtube snakket vi med Obadiah Greenberg og Spencer Croocks. Førstnevnte jobber blant annet med News Partnerships, der de samarbeider tett med nyhetsorganisasjoner om spredning, bruk og integrasjon av nyhetsvideoer som for eksempel de gjør med New York Times. Som partner får du blant mulighet til reklameinntekter, frekkere layout og mye data om bruken av videoene din. De vil gjerne ha flere norske partnere.
Ellers snakket vi om Youtube Direct - systemet som lar det bruke youtube for å la brukerne laste opp og poste videoer på din egen nettavis. Siden det bare er noen uker siden lanseringen mangler det gode eksempler på journalistisk bruk, men kombinasjonen gratis og at du får både opplastingen og visningen på din egen side er tiltalende muligheter.
Det var interessant å se forskjellen i mentalitet hos Youtube på den ene siden og de to små upstartene på den andre. Mens Seesmic og Qik var svært åpne og delte både ideer og synspunkter var Youtube langt mer forsiktige med hva de delte av tanker og ideer. De var hyggelige og imøtekommende,men fortalte stort sett bare ting om allerede er kjent. Vi måtte skrive under på en lang Non-Disclosure Agreement, og det var også fotoforbud i hele bygget bortsett fra i resepsjonen. Det er interessant at et firma som tildels har definert delekulturen vil dele så lite av sin egen kultur. De er blitt veldig corporate på få måneder. Som kursdeltaker Trond Eide lakonisk kommenterte på twitter:
Mens Wikipedia bare har en advokat, har Google dekorert klatreveggen i resepsjonen til YouTube med advarsler – av frykt for søksmål. #stupsf
Forskjellen i mentalitet henger kanskje sammen med økonomi. Mens youtube tjener gode penger og er en gigant på nett lever de to første på venture capital og jakter på allianser og samarbeidspartnere overalt.
Klassebilde utenfor Youtube. Vi soler oss i glansen av merkevaren. Oddrun står bak kamera og er derfor ikke med på bildet.
Denne uka er jeg i San Francisco med en gruppe norske journalister for å lære mer om sosiale medier og nye nettverktøy. Studieturen er finansiert av STUP. Blant selskapene vi skal møte er wikipedia, youtube, qik, seesmic, fwix.com og printcasting.com. Når vi møter de forskjellige kan dere se i programmet. (Husk tidsforskjellen!)
Totalt er vi 14 norske journalister og du kan følge alle på denne twitterlisten @nedrelid/sanfran. Det som er relevant for kurset blir tweetet med enmeord #stupsf. Siden vi er i California ligger vi ni timer etter Norge. Dermed kommer mesteparten av livetvitringen til å skje mens nordmenn flest sover.
Deltakerne vil dele innhold løpende på allskens platformer. Så mange at det ikke utenvidere er lett å lage en samlet oversikt. Men vi skal gjøre så godt vi kan med å samle alt på denne bloggen stup.mojoevolution.com.
Jeg arrangerer kurset sammen med Frank Barth-Nilsen fra NRK Kompetanse. Det kommer mer her – bare å følge med.
Argh! Det blir altfor lite tid til blogging om nettjournalistikk om dagen. Godt andre skriver, og skriver smart. jeg anbefaler varmt Astrid Melands bloggpost fra i dag: Dages kometar fra en nettjourlaist . Ellers blir det mer blogging fra meg om ikke lenge. Neste helg bærer det av gårde til San Francisco på studietur om sosiale medier og andre kjekke ting på nett. Jeg har med meg en gruppe på 14 norske journalister. STUP betaler, IJ og NRK Kompetanse arrangerer. Og alle skal vi blogge. Følg med…
Denne uka leder jeg et kurs i nettjournalistikk på 
