Grasrot i denne sammenhengen betyr ikke anti-elite. Det betyr heller noe i retning av uten formell organisering.

Saken ville neppe begynt som rikssak i mediene uten twitter, og den oppmerksomheten som ble skapt der. Om den hadde havnet i mediene ville den da nok fulgt den vanlige utviklingen med lokalt oppslag, som kanskje eller kanskje ikke blir plukket opp av riksmediene. Hadde den ikke blitt det ville den forblitt en lokal sak, trolig med lavt konfliktnivå.

Sånn den utviklet seg er den et godt eksempel på kraften i sosiale nettverk, kombinert med tradisjonelle medier. Og at journalister trekker i flokk, også på twitter. Noen mer dyptpløyende analyse av om kritikken og aksjonen var moralsk riktig eller ikke skal jeg ikke gi meg ut på uten å ha satt meg inn i den i større detalj.

(Normalt holder jeg livssyn langt unna bloggen her, men likevel: Jeg er åpenbart ikke noen stor fan av kreasjonisme. )

Litt sånn “Vi har ham nå”.

Men utover ettermiddagen, mens skolen ble nedringt av journalister og artiklene forsvant fra nettsidene følte fikk jeg litt kalde føtter.

Og din beskrivelse av aksjonen som en grasrotaksjon aktualiserer problemstillingen igjen.

For er Twitter egentlig et grasrotfenomen i Norge? Fra mitt eget ståsted synes twitter befolket av ministere, profilerte bloggere, akademikere, journalister og teknologientusiaster. Mitt nettverk er kanskje ikke representativt, men det var iallfall sterkt delaktig i aksjon Moltemyr.

Slik jeg ser forløpet nå i ettertid var det derfor ikke en grasrotaksjon, men snarere det motsatte. Det var tradisjonell elite som slo ned på uønsket atferd.