Jeg har stor respekt for presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold. Hans kunnskap om journalistikkens prinsipielle sider er stor, og hans integritet er sterk. Jeg er derimot ofte uenig med ham når det handler om journalistikk på nett og i nye former. I en artikkel om konsekvenser av nedskjæringer i mediene i Aftenposten 29. august bar det riktig galt avsted for Kokkvold. Dersom han er sitert rett av Jan Gunnar Furuly, hvilket jeg normalt ikke har grunner til å betvile, sa han:
Kokkvold er spesielt bekymret for gravende journalistikk, fordi det etter hans syn ikke kan overlates til andre og nye medier.
–Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.
(Tillegg: Se utfyllende og forklarende kommentar fra Per Edgar Kokkvold nederst i bloggposten.)
Dette er, med respekt å melde, javngodt med å avskrive diktsamlinger i bokform fordi det utgis langt flere romaner. Påstanden kan, om man leser med vranviljens briller på, også skape det feilaktige inntrykket at hoveddelen av journalistikken i avisene er gravende.
Nettet er i hovedsak et sprintmedium fordi norske medieledere har bestemt at det skal være det. Selvsagt er nettet godt egnet til kjappe nyheter. Dette er noe de fleste medielederne har skjønt, mens de har hegnet om store egne graveprosjekter og publisert dem først i den mediekanalen som gir størst gevinst i form av oppmerksomhet, markedsandeler eller påvikring. (Slagkraftmodellen for flerkanalspublisering for å bruke begrepet Steffen Fjærvik lanserte i artikkelen Publiseringstrappen).
For de fleste norske mediehus er dette papiravisa. Det betyr ikke, selv om Kokkvold hevder det, at papir har noen iboende egenskaper som gjør den mer egnet til graving enn nett, eller radio og tv. Av de siste ti skup-prisene har fire gått til TV-journalister.
Graving er et spørsmål om ressurser, ikke kanal
Studerer vi listen over skupvinnere siden starten i 1991 ser vi at papiraviser dominerer. Det er likevel ikke det mest slående trekket ved listen. Det er derimot at listen utelukkende består av store og/eller ressurssterke redaksjoner (med unntak for Fremover i 1994).
Gravejournalistikk er ikke et spørsmål om platform, men om ressurser og redaksjonell vilje til å bruke dem på graving. Siden de fleste nettredaksjonene hittil har vært sulteforet på folk og penger sammenlignet med de fleste papirredaksjoner, er det ikke overraskende at det er mindre graving på nett enn i papir.
Nettet er dessuten bare litt over ti år gammelt som journalistisk medium i Norge. I denne perioden har mediet opplevd en enorm utviklingstakt. Man kan spørre seg hvor lang tid papiravisene eksisterte før det ble vanlig med gravejournalistikk der…
Å tror at graving ikke kan foregå på nett er et utslag av det økonomer og sosiologer kaller path dependence på engelsk. I korte trekk: Vi vurderer muligheter og valg vi står overfor basert på rammene vi har lært oss i fortiden, selv om disse rammene ikke gjelder lenger. Den amerikanske medieøkonomen Robert Picard har skrevet mye om temaet. Et klassisk eksempel er teleselskapene og mobilprodusentene som i starten hadde liten tro sms: For hvem vil vel nøye seg med å sende korte tekster til hverandre når man kan prate…..
Smartere å bruke mer penger på nett enn på papir
Kokkvold og professor Helge Østbye som også intervjues i Aftenpostenartikkelen peker på andre og langt mer vesentlige konsekvenser av nedskjæringene.
Han (Kokkvold) mener det nå spesielt er redaktørenes oppgave å fungere som bolverk mot utarming av journalistikken. (…)
–Dette er det mest dramatiske jeg kan huske for Medie-Norge. Krisen merkes overalt: I store, opplagstunge aviser, i fjernsynet og i lokalavisene. Da er det naivt å tro at nedskjæringene ikke også får konsekvenser for journalistikken. Særlig er jeg bekymret for de områdene der ledelsen ikke umiddelbart ser økonomiske resultater. Det gjelder for eksempel i TV2, der kritisk gravende journalistikk er ganske kostbart, sier han.
Professor Østbye sier:
–Vi har hatt en global finanskrise, men jeg tror det er altfor tidlig å trekke sikre konklusjoner om at bransjen er inne i varige, strukturelle endringer. Selv om eierne har tatt ut gode penger i gode tider, finnes det ikke lenger noen vilje til å akseptere å gå i null i en kortere periode, konstaterer han.
Medieeiernes og redaktørenes vilje og evne til å bruke penger på journalistikken er helt avgjørende. Det handler heller ikke utelukkende om å kunne tjene penger i markedet. Svært mange norske aviser overlever på grunn av pressestøtten. Ordningen slik den har eksistert hittil er under press (spesielt med et regjeringsskifte) og den er gammeldags.
Pressestøtten springer ut av et ønske om å opprettholde journalistikkens samfunnsoppdrag, en kritisk journalistikk og et meningsmangfold i mediene. Likevel både pressestøtten og momsfritaket i dag i hovedsak som støtte til trykking på og distribusjon av papir. Det er dyrt og blir dyrere av anakronismer som filmsatsparagrafen (Noe også den gamle avismannen og BI amanuensis Erik Wilberg påpekte i DN tirsdag 08.09.09 (ikke på nett)).
Pressestøtten burde heller gå til å sikre god, kritisk journalistikk uavhengig av platform. Nettet burde være ideelt i så måte. Sammenlignet med tv og avis har det lave produksjonskostnader og lave distribusjonskostnader. Det burde være ekstra smart i et land med så høy nettlesing av aviser som Norge.
Mye god graving på nett
Det finnes en rekke eksempler på god graving på nettet, i Norge og ikke minst i utlandet. Nettet har en unik mulighet til å framvise dokumentasjon, skape sammenheng, visualisere, og bruke video, lyd, grafikk og flash i tillegg til tekst for å forklare sammenhenger og problemstillinger. Alt dette viktige verktøy i presentasjon av gravejournalistikk. På nett har du i tillegg unike muligheter til å få viktig hjelp av publikum, noe for eksempel de to prosjektene fra Guardian er eksempler på:
Her er noen eksempler på bra graving på nettet. En del av disse er prosjekter hvor journalister i papir eller tv har samarbeidet med nettfolk. Det ødelegger ikke poenget. som er at nettmediet egner seg veldig godt for graving. (Og da har vi ennå ikke begynt å snakke om datastøttet journalistikk, crowdsourcing og andre måter å utnytte publikum i graveprosjekter.)
- Kvinnedrapene – VG
- Maktbasen – NRK
- Kulturminner under press – NRK
- Guardians Tax Gap-prosjekt
- Guardians dekning av G20-møtet i London og Ian Thomlinsons død
- Diverse prosjekter ved amerikanske Center for Public Integrity , Propublica og Sunlight Foundation.
De tre sistnevnte er interessante i forhold til Kokkvold og Østbyes bekymring for at gårdige eiere stiller så strenger krav til avkasting at redaksjonene utarmes. Dette er uavhengige stiftelser som har alternative finansieringsmodeller, uavhengig av kommersielle eiere. USA har en annen tradisjon for donasjoner til slike stiftelser enn Norge. Men en slik stiftelse, finansiert med penger fra en modernisert pressestøtte og stiftelser som Fritt Ord.
I nevnte Aftenposten-artikkel etterlyser Fritt Ord-sjefen Erik Rudeng mer nyskaping i mediene som mottiltak mot krisen:
–Det er åpenbart et fundamentalt behov for nytenkning i nyhetsmediene. Men under krisen blir det lett en defensiv situasjon, der det er behov for akutt sparing. Da kan barnet bli helt ut med badevannet. Det er veldig viktig å opprettholde norske medier, ikke minst ut fra et demokratisk perspektiv, sier han.
Jeg har langt større tro på at en slik strategi vil sikre god, samfunnsorientert journalistikk i framtiden, enn en konserverende linje der alt settes inn på å hegne om det som funket før.
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3240216.ece
Beslektede poster:
- Skriveprosjekt: Bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid
- Ti ting journalister må vite om nettet i 2009
- Publisering er ikke journalistikk
- Nettavisene viser styrke, lokaltv på sotteseng – mediehusrapporten 2009
- Lærdom fra Dagbladet.nos nettdesign
- Kart og journalistikk på nettet
- Robert Picard om nyhetenes framtid
- Tilgang til offentlige data i Norge og utlandet
13 Comments
Jeg er helt enig med deg i konklusjonen. Vi må tenke nytt og ta mulighetene og utfordringene på nettet på alvor.
Men jeg blir også litt lei over at Kokkvold og andre som skal fronte norske journalister eller medier er så dårlig oppdatert på hva som skjer.
Det er derfor flott at du og andre setter fokus på dette med gode eksempler. Såg du denne: http://www.aftenbladet.no/debatt/medieblikk/1073233/Forsvar_for_hittebarna.html
(Jeg har også fortalt litt om hva vi gjør i min kommentar her: http://www.katcho.net/2009/08/30/graverende-om-gravende-journalistikk/)
Jeg er meget enig i argumentationen. Nettet er ganske rigtigt godt til hurtige nyheder, men det betyder jo ikke, at det er den eneste gode egenskab mediet har.
Den fornemmeste danske mediepris, Cavlingprisen, blev sidste år vundet af Berlingske Tidende, der på fortrinlig vis kombinerede brugen af papir og web i deres “Forbrydelsen”-tema. Her fik man både overblik og journalisterne kom i kontakt med nye kilder:
http://www.journalistforbundet.dk/sw8445.asp
Det projekt kan snildt fungere som journalistisk inspiration for både fordybelse og interaktivitet.
I nettets første ti år er en stor del af væksten hos nyhedsmedier ganske rigtigt hentet i hurtige nyheder. Det skyldes, at banen her var helt åben: Aviser kunne førhen kun udkomme en gang i døgnet og en del af brugerne var “afskåret” fra radio og tv i dagtimerne. Pludseligt kunne man nå millioner af brugere med tonsvis af “killtime” på kontoret.
Men, mange andre sites har høstet stor succes ved at udnytte nettets mange andre særlige egenskaber: Interaktivitet, dybde, multimedialitet/tværmedialitet, geografisk uafhængighed, etc.
Rubrikannoncer og handler ikke om hastighed, men om kombination af overblik over store indholdsmængder. Facebook handler om interaktivitet (bl.a.). Begge har vendt op og ned på markedet.
Gradvist får mediehusene udvidet deres evner til at håndtere nettets mange suveræne muligheder – og samtidigt fundet forretningsmodeller. Heldigvis, for det haster meget med at få bokset løsninger på plads inden læserne forlader de gamle platforme med deres indtjeningsmuligheder.
Her nytter det ikke at tro, at vi har set hele nettets potentiale – og at det kun omfatter hastighed. Der er meget mere under motorhjelmen. Heldigvis.
Du, i kraft av Kokkvolds utsagn, fremlegger et interessant problem. Er det sånn at den gravende journalistikken ikke fungerer bra på nett. Så svarer du på at det gjør det, og de som ikke er enige har ikke forstått mulighetene. Det er jeg helt enig i. Det essensielle problemet, det som bekrefter kokkvolds vurdering mye mer enn en diskusjon om form er finansieringen.
Det er ikke, som det virker som du mener, at manglende vilje er problemet. Problemet er at betalingsinsentivene er så grunnleggende forandret på nett i forhold til på papir, og med papir mener jeg en eksklusiv papirøkonomi, som før nettet.
De to viktigste finansieringsmodellene til gravende journalistikk fremover spår jeg at kommer til å være store mediehus med alternative inntektskilder og en følelse av samfunnsansvar som NRK og spesialiserte medier med utprøvede og vellykkede betalingsmodeller som digi.no, upstreamonline og tu.no.
Les gjerne mer på bloggen min http://www.polecon.no/
Jan Gunnar Furuly har sitert meg rett, men han har naturligvis ikke gjengitt alt det jeg mener om nettets muligheter og begrensninger:
Jo, jeg er bekymret for den gravende journalistikken.
Jo, jeg mener at nye medier ennå ikke er klar til å overta den gravende journalistikken fra trykt presse og fjernsyn. Dette gjelder ikke minst med hensyn til gjennomslag hos publikum, beslutningstakere og offentlighet.
Men jeg er ikke i tvil om at nettet har et enormt potensiale når det gjelder gravende journalistikk. På mange måter har nettet her fortrinn som de gamle medier ikke har. Det er ikke vanskelig å være enig i at nettet har “en unik mulighet til å framvise dokumentasjon, skape sammenheng, visualisere, og bruke video, lyd, grafikk og flash i tillegg til tekst for å forklare sammenhenger og problemstillinger”.
Men dit har vi ennå ikke nådd, og det skyldes ikke bare motvillige redaktører.
For øvrig er jeg fristet til å opplyse at jeg – selv jeg – faktisk bruker like mye tid på nett som på papir! Utrolig, men sant…
Veldig god bloggpost, Tord.
Jeg mener det er på høy tid at mediehusene begynner å diskutere kompetanse. Enten vi har X eller Y antall medarbeidere må vi diskutere hvilken type kompetanse vi skal ha på huset for å løse dagens og morgendagens informasjonsbehov, herunder gravejournalistikken.
Derfor mener jeg også at Sven Egil Omdal berørte noe svært viktig i sitt Medieblikk lørdag.
Budstikka, som jeg er redaktør for, har fått mye ros for nye måter å presentere informasjon på, som eiendomsbasen og hendelseskartet. Det har vi fått til fordi grovt sagt 1) vi hadde kompetanse i huset i Espen Andersen, 2) fordi han fikk lov til å bruke tid på å lage tjenestene.
Siden vi ikke har et konsern som majoritetseier har vi også etter at Espen sluttet fått beholde denne komptetansen i huset og rekruttere nye utviklere. Det gjør at vi igjen kan lage gode lokale tjenester, og vi øker kompetansen hos de øvrige medarbeiderne, fordi vi har latt utviklerne sitt midt i nettredaksjonen.
Jeg kjenner svært få andre lokale mediehus som har tilsvarende kompetanse. Det meste er sentralisert. Det er opplagt at Edda-avisene høster store synergier her på et rammeverk. Men de mister også noe så lenge all utvikling er lagt til Akersgata.
Dermed går redaksjonene glipp av muligheten til å utvikle lokalt innhold og lokal journalistikk på nettets premisser.
Jeg har tidligere ment, og mener fortsatt, at Skup-juryen gjorde en feil, da Espen Andersen ikke fikk diplom for sitt arbeid med Maktbasen, fordi det handler om å utnytte nettets egenskap til å presentere ny informasjon om våre folkevalget sentralt og lokalt gjennom en rekke kilder som er tilgjengelig på nett.
Det er denne kompetansen vi må dyrke frem.
Vi kan jo begynne med å utfordre VG Nett med den bunnlinjen de leverer. Selv i disse tider.
Et veldig bra innlegg i denne veldig viktige debatten. Jeg tror det skal veldig mye til å få samtlige medieinvestorer til å skjønne at journalistikk er journalistikk, uansett om du kutter ned trær, lager papir og trykker med sverte, eller ikke. Men denne posten kan kanskje hjelpe på veien.
For skal god grave- eller annen journalistikk presenteres godt på nett, må de begynne bruke ressursene på å lære journalistene sine formidlingsmulighetene, og hvordan de på best mulig måte kan formidle det innholdet de vil nå ut med.
Jeg møter ofte argumenter om at satsing på nye platformer tapper de gamle plattformene for ressurser. Men det er jo motsatt. Det er mangelen på satsing på nye plattformer som skaper en ressursmangel..
@Kokkvold
Jeg stiller meg bak Nedrelids kritikk her på bloggen, men jeg synes du gjør et godt skritt fremover i måten du deltar i nettdebatten her. Det setter jeg veldig pris på, og det tror jeg også at resten av nettentusiastene her gjør.
Vi er alle bekymret for fremtidens journalistikk, men av forskjellige grunner. Jg er bekymret fordi viljen til å forstå er for fraværende hos veldig mange journalister.
Dine uttalelser om nettjournalistikk, og reaksjonene på dem fra nettentusiaster, kommer av at mange journalister tar deg og alle de andre på ordet når det uttales meninger om at nettet av en eller annen grunn ikke egner seg til kvalitetsjournalistikk. Gamle papirjournalister tror på den slags.
Jeg vil også trekke frem et av dine argumenter her i nettdebatten:
“Jo, jeg mener at nye medier ennå ikke er klar til å overta den gravende journalistikken fra trykt presse og fjernsyn.”
Selvsagt er ikke nettmediene klare til å ta over ennå. Brorparten av presse-Norge går jo rundt og forteller hvor dårlig nettjournalistikken er. Det har blitt en vedtatt sannhet som selv redaktører i nettaviser stilltiende aksepterer.
Fremtiden ser heller ikke lys ut når journaliststudentene tilsynelatende lærer at nettaviser er elendige når de tar sin utdannelse, eller når MBL presterer å foreslå gratis distribusjon av papiraviser til nordmenn under 25 år og til innvandrere med norskproblemer (Jeg leser av og til papiraviser, og da leser jeg ikke bare tittelen og ingressen. DN gjemte denne godt uten mellomtittel i forrige uke).
Dessuten sliter alle nettaviser med mange kilders (inkludert Fornyingsdepartementet) tilbud om eksklusive saker til papiraviser. Selv journalister gir saker eksklusivt til papirutgaven av Dagens Næringsliv fordi de «vet at nettavisene bare siterer DN» (Blant annet erfart på SKUPs graveskole før SKUP-konferansen i fjor).
Det sier seg selv at det er vanskeligere for nettaviser å lykkes med kvalitetsjournalistikk når pressens egne sannheter er opplest og vedtatt av vårt yrkes yppersteprester (Når NJ-ledelsen sier nei til laptop på årsmøtet er det bare å slå opp i salmeboka og synge med).
Nettjournalistikken er allerede bedre enn papirjournalistikken på mange områder, og den vil bli bedre enn papirjournalistikken noensinne har vært.
Hvor? Et spørsmål ingen egentlig vil ha svar på. Det brukes mest som et retorisk grep, og de som spør har ikke vist særlig interesse for svaret. Det kan kanskje forklare noe om hva som av og til ender på trykk…
Hvis du ikke har sett noe til denne utviklingen, så har du ikke fulgt godt nok med. Isåfall kan du slappe helt av. Det kommer nok som en nyhet i papiravisene og på Dagsrevyen etterhvert.
Hvis du ikke kan vente, er det bare å surfe litt rundt og delta litt i nettdebattene rundt omkring. Det er utrolig hva en undersøkende journalist kan finne i det som av noen har blitt beskrevet som «kloakken»…
“The future is already here. It’s just unevenly distributed.”
- William Gibson
Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad
Hei Per Edgar. Tusen takk for oppklarende kommentar. Det setter jeg pris på.
Utdypingene dine er interessante. Jeg har sans for beslutningstakerargumentet. Dette sammenfaller med reslutatene fra medieundersøkelsen som ble offentliggjort på Mediedagene i Bergen i vår.
Denne viser at publikum liker nettet som formidlingskanal bedre enn både politikere og journalister (side fire i pdf’en). Publikum ranker nettet som nummer to etter tv på spørsmål om hvilket medium som dekker deres interesse best. Både stortingspolitkere og journalister ranker avis som best foran tv. (Interessant nok er det stortingspolitikerne som har størst tro på radioen, trolig på grunn av Dagsnytt atten og Politisk kvarter.)
Dette antyder noen muligheter/perspektiver:
1)Kommer vi til å se en utvikling mot langt mer sosialt delte medievaner enn vi har hatt tidligere? Blir nett/avis-skillet i Norge tilsvarende Tabloid/Quality-skillet i Storbritannia?
Er journalistikken tjent med dette? Skal den viktige journalistikken bare konsentrere seg om de viktige leserne? Hva slags konsekvenser har i så fall det for samfunnsoppdraget, om de fleste i samfunnet vender oss ryggen?
Når vi ser hvor mange brukere de forskjellige nettavisene har og hvilket potensiale sosiale medier har til å skape oppslutning blant folk, er det ikke da et potensial i nettmediene til å bli det Arthur Miller mente en god avis skulle være: A nation talking to itself?
2) Er det ikke et spørsmål om tid før også beslutningstakerne følger publikummet til nettet? VG har allerede flere lesere på nett enn papir. Dersom nettmediene rustes opp med enda mer journalistiske krefter, vil det trolig forsterke utviklingen.
Vi har sett i valgkampen at politikerne har trykket sosiale medier til sitt bryst. Mange sikkert fordi de føler at de må for å framstå moderne, og noen kanskje fordi de synes det er kjekt å kommunisere direkte med publikum uten brysomme journalister. Uansett viser det at de politiske miljøene ser nettet som en viktig mediekanal. Selv om sosiale medier i denne valgkampen neppe har stor effekt, har det endret radikalt måten politikerne forholder seg til medier og publikum på.
3) Når nettmedier graver fram en god sak vil den spres i de tradisjonelle mediene og dermed nå det viktige pulikumet. I tillegg til at journalister siterer hverandre finnes det en rekke måter saker blir spredd på nettet på. Via epost, twitter, facebook, andre sosiale rekomenderingstjenester.
Du fant min relativt obskure bloggpost på få minutter. Og nå har jeg en diskusjon med en av de fremste maktpersoner i norsk medieoffentlighet.
Ellers:
Det er godt at du bruker mye av din tid på journalistikken på nett. Jeg må dessuten få komme med en innrømmelse: Jeg leser daglig en rekke aviser og tidsskrifter på papir.
@Jon. Det er klart forretningsmodell er essensielt. men vilje og mot til å drive en annen journalistikk er også viktig. Spesielt i nedgangstider. Digitalredaktør Rolf Dyrnes Svendsen i Adressa.no sa i mediehusundersøkelsen i fjor (mediehus.org) at det er i nedgangstider man må utvikle. Man må endre seg ut av krisen.
Når det gjelder forretningsmodell har jeg stor sans for Guardianmodellen: Avisa eies av en stiftelse som også driver annen business. Inntektene derfra betaler for avisa og nettavisa. Vi får ellers passe oss for path dependence like så mye når vi tenker rundt forretningsmodeller som rundt journalistikken på nett.
Debatten om journalistikkens fremtid lider litt under demokratisk skjevhet. Det er ingen som argumenterer for hvilken type journalistikk eller leseopplevelse som egner seg spesielt godt på papir. En rapport fra PWC “Moving into multiple business models: Outlook for Newspaper Publishing in the Internet Age” viser at alle lesergrupper foretrekker å lese avis fremfor nettet dersom alt annet er likt (feks pris og tilgjengelighet)- også de unge. Det gjør pris til en nøkkelfaktor for nettmedier, og dette knytter selvsagt an til Kokkvolds bekymring for journalistikkens fremtid. Gravejournalistikk er ressurskrevende, og nettets forretningsmodeller har så langt ikke vist seg å kunne finansiere uavhengig journalistikk på egen rot. Skal man tro på rapportens funn om at leserne foretrekker papir for å fordype seg i verdiskapende journalistikk, vil nettet få problemer med å finne betalingsmodeller i fremtiden også. Nettjournalistikk må rett og slett være “billigere” for å selge. Samtidig utarmer priskonkurransen avisene – som er de store mediekonsernenes primære kilde til inntekter.
At alt dette vil føre til en “shake out” i mediebransjen virker ganske sikkert. Spørsmålet er om det tar så lang tid å lege problemet at pasientene dør. Statsstøtten hjelper ikke på situasjonen – den opprettholder medier som ikke har egen livskraft, og som spiser av markedsandelene til de avisene som fortsatt står på egne bein. At alle mediene blir utarmet er vel enda verre for demokratiet?
De som tar til orde for statsstøttet gratisjournalistikk er hvertfall langt ute på jordet.
Løsningen ligger kun i at mediene finner forretningsmodeller som fungerer – både for nett og papir. Foreløpig har nettmediene lengst vei å gå, og personlig tipper jeg det vil bli størst endringer og mest smerte i nettmediene fremover. Helt bra blir det neppe noen steder.
@HanneLK
Jeg ligger dessverre litt etter på lesingen min om dagen siden forøkelse på hjemmefronten tar mye tid. Så Omdals kommentarartikkel har blitt liggende på leselista fram til nå. Han skriver innsiktsfullt. Spesielt merker jeg meg dette avsnittet:
HVIS MEDIEHUSENE i stedet minner seg selv på at forutsetningen for tidligere tiders overskudd ikke var papiret avisene ble trykket på, men den innflytelsen de hadde i samfunnet, er det mulig å utvikle en langsiktig strategi som gradvis overfører denne innflytelsen til nye teknologiske plattformer. De nåværende Media Norge-avisene forsto tidlig at folk etter hvert ville bruke nettet til å finne ny jobb, nytt hus og ny bil. Det førte til dannelsen av Finn.no, i konkurranse med avisenes egne rubrikkannonser. I andre land sov avisene, og dette enormt lukrative markedet gikk til nye, digitale selskap.
Norge er unikt fordi så mange av de største nettstedene er journalistiske produkter. Det er et ypperlig utgangspunkt for å få den gjennomslagskraften hos makta Kokkvold etterlyser. Dersom man ønsker å bli tatt seriøst må man være seriøs. I stedet setter eiereog ledere nettavisene i en catch 22 slik @abrenna skriver i kommentaren over og Omdal påpeker i Aftenbladet:
Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.
@Dag Otter
Det er selvsagt umulig for meg som jobber med kompetanse blant journalister å være uenig med deg. Det bør være umulig for andre også. Det burde være selvsagt: Du får et bedre produkt med mer kunnskap i redaksjonen. Dersom man, i motsetning til dere, ikke sikrer videreføring av kunnskapen i redaksjonen kaster man bort ressurser. Ikke akkurat rasjonell fjøsdrift.
Det er interessant at dere med mindre ressurser men lokal kontroll får det til der de store konsernene med sine samlede krefter sliter.
Ellers er jeg helt enig med deg når det gjelder Espen og Skup.
@Skaalmo
Jeg opplever at mye av debatten har hva som er bra papirjournalistikk som stilltiende utgangspunkt og deretter definerer nettjournalistikken ut fra hvordan den skiller seg (nå har jeg selvsagt et tungt nettutgangspunkt).
Jeg spør meg: Vil alt annet noengang bli likt for papir og nett? Tilgjengeligheten vil alltid variere. Oppdateringshyppigheten like så. I det minste før leseplater med trådløsoppdatering er allemannseie. Men da er vi langt inne i en annen debatt og en virkelighet med andre rammevilkår.
Jeg må sette meg mer inn i tallene som ligger bak. Takk for tipset om rapporten forresten. Jeg har ikke fått fulgt med på World Association of Newspapers publikasjoner i det siste. Den skal leses. Her er forresten lenka om flere er interessert:
http://www.wan-press.org/IMG/pdf/NewsPaperOutlook2009.pdf
Statsstøtte holder liv i store deler av Papirpressenorge allerede. Jeg er ikke overbevist om at det bærer verre avsted om nettmedier som drev god journalistikk også fikk støtte.
At store omveltninger kommer er jeg enig med deg i. La oss håpe de gode redaksjonene ikke stiller seg i samme posisjon som Western Union på slutten av attenhundretallet. De hadde nær sagt monopol på telegraftjenester i USA da de fikk tilbud om å kjøpe det nyopprettede telefonsystemet, men takket nei fordi de ikke kunne skjønne at folk skulle ha behov for å prate med hverandre hele tiden.
De fleste her har antakelig fått med seg Lars Richard Baches artikkel i Dagens Næringsliv i dag, der han skriver at det er krisen i mediene som i Norge vil bli stående som den virkelige store krisen i det internasjonale kriseåret 2009.
Han har etter alt å dømme rett. Det er mye som står på spill. Det er derfor debatten om journalistikk mellom journalister på ulike plattformer er så viktig. Det er spørsmål om god og dårlig journalistikk, ikke om hvor denne journalistikken foregår. Ja, graving ER et spørsmål om ressurser, ikke kanal. Ja, i utgangspunktet er nettet bedre skikket til å drivende gravende journalistikk enn gamle medier. Men i praksis er denne journalistikken ennå helt avhengig av at ikke papiravisene forblør og fjernsynet ikke utvikler seg mer og mer i retning av underholdningsindustri.
Når det gjelder nettet, er det naturligvis et ressursspørsmål, et spørsmål om hvor og hvor mye medieeiere er villige til å satse på nettjournalistikk. Men jeg tror det også er det spørsmål om hvordan nettet skal klare å sette dagsorden, prege, for ikke å si okkupere det offentlige rom. Dersom dere/vi ikke lykkes her, er jeg bekymret på journalistikkens vegne, ikke for underholdningsjournalistikken eller for den generelle informasjonen. Vi vasser, og vil fortsatt vasse, i informasjon vi ikke trenger, og med fordel kunne ha klart oss uten. Det er den gravende, samfunnskritiske journalistikken som må vernes, den som tar publikum med gjennom informasjonsjungelen og påpeker sammenhenger, som “snakker opp” til folk, og bidrar til å gjøre oss alle litt klokere.
Det er pressefolk mer enn noen andre samfunnsaktører som kan bidra til at samfunnet ikke går i oppløsning, stykket opp i lønnsomme småbiter uten innbyrdes sammenheng, med en arrogant, selvgod overklasse på toppen, en utfaset underklasse på bunnen, og et giddesløst kommersielt flatland i midten.
Det var bare det.
@Per Edgar
Dette er jeg helt enig med deg i, og jeg deler din bekymring. En journalistisk opprustning av nettmediene er et viktig steg for å sikre oss mot skrekkscenariet du trekker opp. Som også Anders Brenna påpekte i går er ikke nettmediene ennå modne til å gjøre all graving alene, men de kunne gjort mye mer enn i dag.
@Kokkvold
Det siste innspillet ditt er det vanskelig å være uenig i.
Uansett glad for at du deltar i nettdebatten. Håper vi får ser innspillene dine på flere blogger i tiden fremover.
God helg!
Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad
10 Trackbacks
[...] Tord Selmer-Nedrelid tar også for seg Kokkvolds uttalelse på sin blogg. Han mener at vi må se fre… [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by tord e. nedrelid, haram, Jan Thoresen, Roger Aa.-Grøndalen and others. tord e. nedrelid said: Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet: Jeg har stor respekt for presseforbundets generalsekretær Per Ed.. http://bit.ly/21phNL [...]
[...] http://nedrelid.com/2009/09/kokkvold-roter-om-gravejournalistikk-pa-nettet/ a few seconds ago from statuzer [...]
[...] Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com. [...]
[...] Tord Nedrelid har skrevet et meget bra blogginnlegg om nettjournalistikk: Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet [...]
[...] Tord Nedrelid har skrevet et meget bra blogginnlegg om nettjournalistikk: Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet [...]