Innholdet må bestemme layouten på saken og forsiden. I de fleste nettaviser i dag er formen den sammen uansett innhold. Brukervennlighet er avhengig av fleksibilitet.
Du må ha mulighet til å bruke mye areal på store saker, uavhengig av hvor mange store saker du har på en gang.
Dagbladets lesere scroller mye og navigerer lite. Da db.no som første norske nettavis kuttet ut venstremenyen med over 200 lenker gikk klikktallet opp.
Fleksibel forsidelayout er vesentlig. Skal du lage god journalistisk presentasjon kan du ikke være låst til faste bokser. Faste bokser gjør det umulig å bruke størrelse for å prioritere saker.
Du må kunne justere størrelse på tekst og bilder fritt, avhengig om det er tittel eller bilde som har det vesentligste journalistiske innholde for den enkelte saken.
Skap kaos i layouten på forsiden. Dersom du alltid har de samme linjene og de samme størrelsene på boksene på sidene blir brukerne så vant til strukturen at den mister sin verdi som formidler. Selv nye saker oppfattes som gamle fordi mønstrene er kjente for blikket fra tidligere besøk.
Kaos og brudd i mønsteret skaper oppmerksomhet. Etter at Dagbladet.no kuttet ut de faste strukturene på forsiden for ett år siden har sidevisninger gått opp med 52 prosent og unike brukere med 23 prosent.
Video i fullbredde på forsiden funker bra, men videoen må samtidig fungere som et stillbilde.
Den nye artikkellayouten fjernet 95 prosent av alle elementene brukerne kunne klikke på. Lenker i brødteksten – de saksunike lenkene – ble beholdt. Trafikken økte som resultat.
Folk bruker gjerne tid og leser lenge på nett om sakene er godt skrevet. Dagbladet har hatt lengre tekster på nett enn på papir siden 2002. Bernt Jacob Oksnes reportasje Den usynlige fra Magasinet på nett hadde en lesetid på 8 minutter i gjennomsnitt. Normal lesetid for hele papiravisen er 15-20 minutter.
Jeg har fått ny jobb som redaksjonell utvikler i Edda Medielab. Der skal jeg jobbe med journalistiske utviklingsprosjekter i Eddas mange mediehus. Jeg har hatt fem supre år på IJ der jeg har fordypet meg i nettjournalistikk og flerkanalspublisering i alle avskyggninger og fått arbeide tett på svært mange norske redaksjoner. Men som kursleder får du aldri følge prosjekter fra start til mål. Det får jeg nå. Jeg gleder meg til å ta fatt når jeg begynner til høsten.
Skjermskraping – automatisk kopiering av større eller mindre mengder data fra en nettside for å lagre dem på din egen maskin eller server – kan være en litt teknisk krevende øvelse. Enten må du kunne såpass programmering at du kan skrive et script som henter eller du kan bruke et program som Kapow. Nå har det kommet en mye enklere måte å gjøre det på som krever langt mindre teknisk innsikt: Firefox tillegget OutWit Hub. Sammenlignet med tidligere metoder for å gjøre dette er OutWit veldig enkel å bruke. Outwit gjør det også mye enklere å kopiere enkelttabeller og datasamlinger fra nettsider manuelt.
Når du kommer til en side du vil skrape trykker du på outwit-knappen i verktøylinja. Så får du opp en stor mengde valg hvor du kan sette opp skrapingen eller bare strukturere dataene på siden og kopiere dem. Noen av funksjonene ser ut til først å komme med den kommende proffutgaven av programmet.
Hva kan du bruke skjermskraping til i journalistisk sammenheng? Kort fortalt: Det er ikke alltid lett å få tak i datasettene som enten offentlige eller private virksomheter sitter på. Når det gjelder offentlige datasamlinger har man strengt tatt krav på å få dem med offentlighetsloven i hånd, men noen ganger er det enklere bare å skrape dataene selv fra virksomhetens nettsider.Deretter kan du lage en søkbar database av informasjonen du har samlet inn. Så gjentar du skrapingen hver gang nettsiden du skraper publiserer ny informasjon og basen din blir mer og mer omfattende.
Espen Andersen – i NRK Brennpunkt – er en av en håndfull norske journalister som har brukt denne teknikken flere ganger. En av gangene han har brukt denne teknikken var for å lage den søkbare utgaven av flykesmennenes postlister. Fylkesmennene har hittil bare lagt ut oversikter over de siste dagenes inn og utgående post, uten mulighet for å søke i informasjonen. For å gjøre livet og jobben langt lettere for norske journalister skraper han alle fylkesmennene jevnlig, strukturerer dataene pent i en base og lar oss bruke dem. Nye oep.no skal etterhvert også omfatte fylkesmennene, men det gjenstår å se om det blir et bedre søk.
For flere tips og triks om nyttige teknikker og verktøy, sjekk ut bloggposten om tips og triks. Den er ikke helt oppdatert, så om du har tips om flere eller bedre triks og tjenester er det supert om du skriver en kommentar.
I går holdt jeg et halvannen times minikurs om crowdsourcing på IJs og Skups graveskole i Tønsberg. Her er en liten oppsummering. Kurset besto av et foredrag om hva crowdsourcing eller nettdugnad består i, med eksempler på hvordan forskjellige journalister har brukt teknikken med stort hell, samt en innføring i ett mulig verktøy for å drive nettdugnad, Google Forms.
Fenomenet:
Begrepet crowdsourcing er satt sammen av crowd og outsourcing. Dette er et nytt begrep på et forsåvidt gammelt fenomen. På norsk kan vi kalle det nettdugnad. Kort sagt handler det om å kunne få hjelp av massene til et eller annet, for eksempel å finne ut noe. Crowdsourcing kan foregå både på nettet og utenfor. Politiske valg er et eksempel på analog (og ikke minst ressurskrevende) crowdsouring som skal utpeke de som er best skikket til å lede landet. Nettet gir oss muligheten til å drive crowdsourcing langt raskere og langt enkelre enn det ellers er mulig.
I journalistikk kan nettdugnad for eksempel være å samle inn fakta. På den måten kan kildetilfanget økes enormt. Som journalister er vi vant til å oppsøke eksperter. Vi leter gjerne etter den ene kilden som best mulig kan svare på spørsmålene vi har. Vi har om man vil en elitekultur i kildevalget.
Mannen i gata oppsøkes mest for å få kommentarer til større og mindre saker i Fem på gaten-spalter og liknende. Begreper som “folk flest”, “mannen i gata”, “den gemene hop” har en negativ valør som indikerer elitenes vudering av folkehavets kunnskapsnivå og evne til kløktig tenkning. Samtidig er en kjennsgjerning at journalistikk basert på én kilde er dårligere enn journalistikk basert på flere. Journalistikk basert på hundre- eller tusenvis av kilder burde derfor være superbra.
En kjent bok om fenomenet er den amerikanske journalisten James Surowieckis bok “The Wisdom of Crowds“. Gjennom en rekke eksempler dokumenterer Surowiecki hvordan store folkegrupper kan være oppsiktsvekkende kloke om deres kunnskap og innsikt koordineres på rett måte:
Under the right circumstances, groups are remarkably intelligent, and are often smarter than the smartest people in them. (…)
Even if most people in within a group are not especially well-informed or rational, it can still reach a collectively wise decision.
Eksempler på journalistiske nettdugnader:
Kroneksempelet i norsk journalistikk er VGs dekning av tsunamikatastrofen for fem årsiden. I dagene etter at katastrofen inntraff var det enorm usikkerhet om hvor mange nordmenn som var savnet og hvem de var. UD brukte sine tradisjonelle kanaler, konsulterte ekspertkilder, og kom etter fem dager opp med en liste på 8000 navn over mennesker som kunne være savnet. Denne lista ble sendt Kripos for dobbeltsjekking.
VG ba publikum om hjelp, og kom samme dag opp med en liste på 85 navn. Folk sendte inn informasjon om hvem de kjente som hadde oppholdt seg i det rammede området, og ikke gitt lyd fra seg. Siden listene ble publisert på nett kunne var det lett å korrigere feil. Ander slektninger eller venner som hadde hørt fra vedkommende kunne gi beskjed om feil. Folk som befant seg i Sørøst-Asia og som feilaktig var oppført som savnet kunne korrigere.Redaksjonen fungerte som sentral i dette nettverket. Den videreformidlet , tok imot og sorterte informasjonen.
VGs liste var 79 prosent riktig. UDs bare 6 prosent. Etter at Kripos hadde vasket listen kom de opp i 30 prosent.
Men de samme teknikkene kan brukes på mindre saker. Fredrikstad Blad fulgte et amerikansk eksempel og fikk brukernes hjelp til å kartlegge hull i veien i kommunen (ikke på nettlenger). VGNett brukte det for å kartlegge hvordan svineinfluensavaksineringen foregikk i hver enkelt kommune. Berlingske Tidende brukte det i graveprosjektet Forbrydelsen som vant Cavlingprisen i 2008, danskenes SKUP-pris. Den amerikanske avisa Tallahassee Democrat brukte det for å avsløre hårreisende metoder i politiet som kostet studenten Rachel Hoffman livet.
Det er mange muligheter for hvordan kontakten med publikum kan skje. En enkel løsning er epost. En annen spørreskjemaer på nett. Questback er et kjent og dyr verktøy for dette. Google Forms er et gratis verktøy for å lage spørreundersøkelser som du enten kan sende ut til folk på epost eller legge ut som en modul på nettsiden din.
Undersøkelsene kan være så korte eller så lange du vil. Denne er for eksempel relativt kort:
Nettdugnad kan være et effektivt og godt verktøy for å samle fakta det tidligere ville være usedvanlig vanskelig og ressurskrevende å samle uten. Det kan brukes til å oppnå store resulater relativt enkelt, noe VGs tsunamidekninge viser. Ulempen er at de samme mulighetene er tilgjengelige for folk med uedle hensikter, som for eksempel journalisten Evgeny Morozov har skrevet om: How Dictators watch us on the web.
Denne uka leder jeg et kurs i nettjournalistikk på IJ. Fjorten norske journalister (vel – noen av dem er informasjonsfolk) er samlet for å lære mer om hvordan man kan utnytte de forskjellige tekniske og fortellertekniske mulighetene på nettet til å skape og fortelle gode journalistiske historier. Dagen i dag – tirsdag – lærer deltakerne å bruke Coveritlive, Twitter og Qik. Kursleder er Fred C. Gjestad i Aftenposten og meg. Fred holder dessuten foredrag om hvordan han tenker format i forhold til innhold. Når velge tekst, video, lyd, bildespill, grafikk etc. Jeg er veldig enig i hans hovedpoeng: Det er alltid den journalistiske historiens innhold som avgjør hva slags format du skal velge.
Gjennom Buskerudbenken ser du også hvor aktive politikerne er i mediene. Torgeir Mikaelsen har for eksempel vært i mediene 145 ganger siden Stortinget ble satt for 120 dager siden. I samme periode har Per Olaf Lundteigen vært i mediene 188 ganger. Kildene er riksmediene, inkludert byråene, og alle nettavisene i Buskerud. Du får med andre ord en god oversikt. Buskerudbenken er det perfekte oppslagsverket for å følge med.
Buskerudbenken er et godt norsk eksempel på god databasebasert aggregeringsjournalistikk. Siden gir stadig oppdatert informasjon i en sammenstilling du ikke får noe annet sted, uten behov for manuell oppdatering. Den er nyttig både for publikum og for journalistene som kan bruke den til utgangspunkt for andre saker siden sammenstillingen av dataene viser sammenhenger man kanskje ikke ville tenkt på ellers.
Rino Andersen vil gjerne ha innspill til videreutvikling av tjenesten.
(Som alle andre netthoder må jeg også ha en post om ipad.) Jeg har lekt litt med tall på hva ipad kan komme til å koste i Norge. Jeg tar utgangspunkt i prisforskjellen mellom forskjellige sammenlignbare MackBook-utgaver i Apples amerikanske og norske nettbutikk. Prispåslaget i Norge for enkleste utgave av MacBook 13″, MackBook 15″ og MacBookAir er henholdsvis 41, 47 og 43 prosent. Vel og merke dersom jeg har regnet riktig. Journalister er som kjent ikke helt stødige i matte.
Går vi ut fra et påslag på 45 prosent vil Ipad ha følgende priser i Norge:
Wifi:
16GB = usd 723,55 = nok 4234,05
32GB = usd 868,55 = nok 5082,56
64GB = usd 1013,55 = nok 5931,07
Wifi + 3G:
16GB = usd 912,05 = nok 5337,12
32GB = usd 1057,05 = nok 6185,63
64GB = usd 1202,05 = nok 7034,13
Anslaget er bare et anslag. Jeg har ikke tatt for meg alle MackBookmodellene som beregningsgrunnlag, ei heller Iphone. For 3g-modellen er anslaget enda mindre å stole på siden det trolig kommer rabbaterte tilbud med bindingstid hos teleoperatørene. Men det gir en pekepinn.
Ellers tenker jeg dette på bakgrunn av de første rapportene.
Dette kan være dingsen som gjør det enkelt og praktisk gjennomførbart for mediene å ta betalt for innhold på nett siden så mange allerede har et kundeforhold til Itunes. Men mediene må samtidig utvikle produkter som egner seg for formatet. Siden du også kan surfe på nettet på denne må ipadutgaven ha noe mer enn det du får gratis på nettutgaven. Unikt innhold i en redigert totaltpakke blir avgjørende. Mediene må levere noe mer enn bare breaking news. Publikum som rapporterer via twitter og tilsvarende vil alltid slå oss på fart. Du må ha unike gode journalistiske saker, som avslører og forklarer sammenhenger, ikke bare informerer. Du kan heller ikke basere mesteparten av innholdet på klipp- og lim. Hvis ikke har du neppe en vare folk vil betale for. Kort sagt: Bare journalistikken kan redde journalistikken.
Ipaden kan bli den første dingsen som i Norsk sammenheng klarer å levere deg en slik type innhold elektronisk så enkelt at du gidder å bruke penger på det. Kindles forsøk med NY times viser at det kan funke. Derfor er det viktig å skaffe seg Ipad med 3g slik at du slipper å tenkte på å koble det til wifi for å oppdatere innhold. Meningsløst å være avhengig av en håpen wifi-sone for å være oppdatert.
En avgjørende faktor blir hvor populær iPad blir i Norge. Vil denne duppeditten appellerer til de store massene i Norge, eller om folk er happy med enten å bruke telefon eller den bærbare pcen. Vi er glad i å kjøpe dingser her til lands men prisen blir selvsagt avgjørende. Dersom Ipad får samme prispåslag i Norge som de bærbare datamaskinene til Apple (ca 43-45 %) kommer den billigste utgaven til å koste ca 4200 og den billigste med 3g ca 5300. Det er selvsagt bare en spekulasjon at påslaget blir det samme, men jeg tror at en pris som dette vil skremme mange bort fra produktet i første omgang. Dette er dyrt iforhold til en del netbooks og vil kanskje skremme bort en del brukere som ikke ser poenget med å bruke så mye penger når de allerede har en telefon med intenett og mp3-spiller og en laptop. Uten å være et massefenomen vil ikke ipad kunne generere nok inntekter for mediene i det norske markedet.
De siste dagene har det vært en del skriving og prating om tilgang på offentlige datasett. I løpet av få dager har den britiske portalen for offentlige data data.gov.uk blitt lansert og Olav Anders Øvrebø m.fl på UiB har presentert rapporten Fakta først om tilgang til data i offentlig sektor. Fra før har vi den amerikanske portalen data.gov. På NRK Beta og kanskje spesielt på Origobloggen har det vært interessante diskusjoner. Mange har etterlyst en tilsvarende tjeneste i Norge – og det er kanskje lys i tunellen takket være Semicolonprosjektet som jobber for å lage en felles datastandard i det offentlige og tilrettelegge for offentlig tilgang til data. ( Du kan laste ned en presentasjon av prosjektet fra hjemmesiden deres.)
Den nye offentlighetsloven sikrert tilgang til data på linje med andre offentlige dokumenter. Slik tilgang er et viktig utgangspunkt for å drive analytisk datastøttet journalistikk som kan avsløre sammenhenger og fenomener i samfunnet på en annen måte enn tradisjonell journalistikk kan. (I tillegg åpner slik datatilgang selvsagt for en rekke nyttige tjenester og applikasjoner uten direkte journalistisk formål.)
Hittil har de som har drevet med slik journalistikk i Norge ofte vært tvunget til enten lange krangle/forhandlingsrunder med mer eller mindre velvillige offentlige etater eller, dersom dataene er blitt publisert på nett, å sette opp skjermskrapinger med roboter som kopiere ned dataene.
Semicolonprosjektet skal forhåpentlig gjøre det lettere å få tilgang til data. Målet er “semantisk og organisatorisk interoperabilitet i kommuniserende og samhandlende organisasjoner” i det offentlige, intet mindre. Forenklet betyr det at målet er å lage en standard for hvordan det offentlige registerer data, hva de registrere og hvordan de gjøres tilgjengelige. For oss i det offentlighe skal det blir enklere både å få data, samkjøre data fra flere etater og vite hva som faktisk registeres slik at man kan komme med kvalifiserte krav om innsyn.
Vi på IJ har hatt kontakt med Per Myrseth i DNV som har ansvar for deler av prosjektet. Han tar imot innspill fra journalister om hva slags data de ønsker tilgang til først.
Foreløpig er dette et prøveprosjekt som går noen år for å lage en slik felles standard. Så langt jeg har forstått har det ikke blitt gjort noe vedtak om standarden faktisk skal tas i bruk. Men forhåpentlig ender dette ut i en portal a la data.gov og data.gov.uk og ikke bare forsvinner når prosjektperioden til Semicolon er over.
Jeg har akkurat fått beskjed om at Pressens faglitterære fond har innvilget min søknad om fire måneders arbeidsstipend for å skrive en bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid.
Boka er tenkt både som en lærebok i forskjellige teknikker og verktøy og som en samling av eksempler på god nettjournalistikk, med vekt på samspill med brukerne. Begynner trolig arbeidet så smått i løpet av våren og for alvor utover senhøsten.
Et sentralt punkt er å prøve å beskrive hva som er kvalitet i journalistikken på nettet og hvordan nettkvalitet skiller seg fra papir/tvkvalitet.
Jeg har planer om å bruke bloggen aktivt i prosessen, både til å samle ideer, eksempler og publisere utkast til kapitler, så følg med.
Argh! Det blir altfor lite tid til blogging om nettjournalistikk om dagen. Godt andre skriver, og skriver smart. jeg anbefaler varmt Astrid Melands bloggpost fra i dag: Dages kometar fra en nettjourlaist . Ellers blir det mer blogging fra meg om ikke lenge. Neste helg bærer det av gårde til San Francisco på studietur om sosiale medier og andre kjekke ting på nett. Jeg har med meg en gruppe på 14 norske journalister. STUP betaler, IJ og NRK Kompetanse arrangerer. Og alle skal vi blogge. Følg med…
VGNett bruker crowdsourcing til å kartlegge hvordan vaksineringen skjer i alle landets kommuner med vaksineguiden.no. De har satt opp alle landets kommuner med en wiki for hver hvor folk kan gå inn og legge til informasjon. Samtidig har ligger redaksjonelt produsert informasjon i rammeverket rundt. For eksempel en plugg hvor du kan du legge til VGs influensadekning til Facebookprofilen din. Et godt eksempel på journalistikk i samarbeid med brukene.
Lurer du på noe om hvordan tjenesten er satt opp kan du sikkert spørre @renesvendsen .
(Og ja, jeg vet det skal være “svineinfluensavaksine”, men jeg synes “svinevaksine” er et morsomere ord)
I formiddag har vi publisert Mediehusrapporten 2009. Dette er en undersøkelse vi på IJ gjør sammen med BI der vi ser på flermediale arbeids- og organisasjonsformer i et utvalg av norske mediehus. Rapporten og alle resultatene finner du på mediehus.org . Jeg skriver likevel litt her også siden en del av funnene er interessante ut fra perspektivet denne bloggen har:
Nettavisene er ikke lenger lillebror i mediehusene. Selv om det fortsatt er lite inntjening å skryte av sier de fleste redaktørene at nett er en hovedkanal det satses på. Integrasjon har på mange måter satt seg i kulturen, og er ikke lenger noe ekstra sjefene må kuske folk for å få til.Radio og TV-kanalene i mediehusene sliter. Flere har kuttet drastisk i lokal-tv og går mer og mer over til nett-tv. Det er ikke usannsynlig med flere nedleggelser av lokal-tv-kanaler.
Dessuten fant vi ut at versjonering av enkeltsakerer på vei ut, i den forstand at den mer eller mindre samme saken publiseres på flere kanaler med litt kosmetiske endringer. I stedet satses det på utnyttelse av de forskjellige virkemidlene de enkelte kanalene har til å speile forskjellige sider av saken i de forskjellige kanalene.
De fleste mediene vi undersøker er også veldig opptatt av sosiale medier og brukerdialog. Ikke alle vet fasiten på hvordan de skal utnytte dette i journalistisk sammenheng, men de fleste jobber med å få det til. Det er oppløftende å se hvordan redaktørene prioriterer å få til slike tiltak i tunge tider.
I desember i fjor omtalte jeg Google Flu Trends, som da bare fantes for USA. Onsdag ble det lansert for Norge og 15 andre nye land. Flu trendser et crowd sourcing-basert prognoseverktøy som avdekker spredning av influensaepidemier raskere enn ekspertene, fordi det baserer seg på hvordan folk søker etter influensainformasjon på nettet. I fjor forklarte jeg det på følgende pedagogiske vis:
Prinsippet bak er enkelt: Folk søker på influensarelaterte stikkord først når de er smittet eller er redde for smitte fordi sykdommen finnes i nærområdet. Siden søkedataene kan kobles med ip-adresser gir dette et bilde av hvordan sykdommen sprer seg geografisk. Meningen er at tjenesen skal varsle folk om at de bør vaksinere seg og dermed hindre en pandemi.
Spørsmålet er om det virker like bra nå. Forskjellen mellom svineinfluensapandemien og vanlige influensaepidemier er at all medieoppmerksomheten og tiltak og advarsler fra offisielt hold gjør at folk er langt mer oppmerksomme på og dermed engstelige for sykdommen. Dermed kan det hende de søker på svineinfluensarelaterte stikkord uten at de selv eller noen i området er det. Siden dataene kun brytes ned på land og ikke mindre regioner er det vel heller ikke så nyttig for den enkelte.
I en post om nettdekningen av valget litt utpå kvelden valgdagen lovte jeg å komme tilbake med en mer fyldig gjennomgang av hvordan norske medier dekket valget, og da spesielt valgnatten. Siden da har tida gått veldig fort, og jeg har ikke kommet så langt som til å skrive posten.
News sites try to be as quick as possible in presenting the latest results
Several of the sites had prepared interactive graphics which where automatically updated as the results came in
Services like Coveritlive and Twitter were used to report live from the different party headquarters
News sites increasingly provide a platform for users to discuss the election resuts with each other. This was done by integrating Twitter hashtags into the news content as well as through use of Facebook Connect.
Google lanserte for kort tid siden Fast flip, et brukergrensesnitt for raskt å kunne lese de viktigste sakene fra nettavisene. Som formidling på nettet har jeg liten tro på det, men for mobilutgavene kan dette være en vei videre. Spesielt om visningen av selve enkeltsakene blir litt mer brukervennlig.
Googles nyhetssøk har valgt ut et antall saker og sortert dem etter tema. Du blar fra sak til sak ved å klikke høyre eller venstre. Brukergrensesnittet stripper ned designen fra kildemediet og gir det bare den ramma brødteksten står i. Meningen er å ta det beste fra både papir og nett inn i en ny måte å tenke på. Google har kanskje ikke lykkes helt, som blant andre Jan Omdahl påpekte i sin kommentar før helga:
Hvis du sauser sammen og svekker de to kanalenes spesifikke kvaliteter, snarere enn å optimalisere og rendyrke dem, risikerer du å ende opp med noe ingen vil ha.
Jeg er enig så lenge det gjelder fast flip brukt på en datamaskin. I den brukssituasjonen får jeg ingenting med Fast flip, bortsett fra litt designmessig fiksfakseri, som jeg ikke får med en rss-leser.
Men – brukt på mobilen er saken en helt annen. Jeg leser ofte nyheter på iphonen som tidtrøyte. Mens jeg venter på trikken, sitter på toget, venter på en avtale og så videre. Jeg har ikke noe spesifikt informasjonsbehov, men skal bare oppdatere meg litt på hva som skjer.
I slike situasjoner gir fast flip meg det som hittil har vært papiravisenes styrke: Et redigert utvalg. Jeg slipper å lete etter saker og jeg slipper å velge. Det er bare å bla seg gjennom utvalget, så er du mer eller mindre oppdatert på det viktigste. Dessuten: du kommer over sakene du ikke visste du var interessert i.
You should try it, it’s fun and easy to see the potential. I’ve already discovered many good stories and had a new look at forgotten sites. Serendipity, like browsing a good magazine rack in a kiosk, but much faster.
Hvorfor ikke ha nettavisene i både en fast flip-utgave og en vanlig mobilwebutgave. Så kunne man velge hvilken alt etter hva slags informasjonbehov man hadde i øyeblikket.
Mine IJ-kolleger Ståle de Lange Kofoed og André Verløy har opprettet en ny blogg om gravejournalistikk. Der skriver de blant annet om temaer som delvis overlapper denne bloggen når det gjelder research og nettsøk, men også mye mer. Sjekk ut Grafa (som altså er norrønt for å grave, og ikke radikal dialekt for grafer i bestemt form flertall).
Jeg har stor respekt for presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold. Hans kunnskap om journalistikkens prinsipielle sider er stor, og hans integritet er sterk. Jeg er derimot ofte uenig med ham når det handler om journalistikk på nett og i nye former. I en artikkel om konsekvenser av nedskjæringer i mediene i Aftenposten 29. august bar det riktig galt avsted for Kokkvold. Dersom han er sitert rett av Jan Gunnar Furuly, hvilket jeg normalt ikke har grunner til å betvile, sa han:
Kokkvold er spesielt bekymret for gravende journalistikk, fordi det etter hans syn ikke kan overlates til andre og nye medier.
–Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.
(Tillegg: Se utfyllende og forklarende kommentar fra Per Edgar Kokkvold nederst i bloggposten.)
Dette er, med respekt å melde, javngodt med å avskrive diktsamlinger i bokform fordi det utgis langt flere romaner. Påstanden kan, om man leser med vranviljens briller på, også skape det feilaktige inntrykket at hoveddelen av journalistikken i avisene er gravende.
Helge O. Svela, journalist i BT, lot seg inspirere av amerikanske journalister og opprettet faktasjekk.no før valgkampen. . NRK.no har lansert prosjektet NRK sjekker påstanden. Aftenposten har gått flere av partienes påstander i sømmene under denne valgkampen uten at dethar blitt presentert under noen faktasjekk-vignett.
I USA dukket det opp flere prosjekter av denne typen under presidentvalgkampen i fjor: Alltid nyskapende St.Petersburg Times i Florida driver Politifact.com. Michael Dobbs i Washington Post drev Factchecker.org (med tilhørende twitter-feed), men ga seg da valgkampen var over. Tenketanken Annenberg Public Policy Center på University of Pennsylvania driver Fackcheck.org. Både politifact.com og factcheck.org er løpende prosjekter som fortsatt sjekker holdbarheten i politikernes påstander ett år etter valget.
Faktasjekk.no og BT har fått behørig omtale og åtgaum i norske medier, blant annet i journalisten.no. Jeg er helt enig i rosen. Dette er helt enkelt bra journalistikk.
Et poeng som har vært fraværende i omtale av prosjektet er at det må være litt flaut for politiske journalister. Et underliggende premiss for suksessen er at en journalister som normalt dekker politikk ikke allid sjekker faktainnholdet i kildenes påstander så godt som de burde. Det er selvsagt for grovt, og uten hold i fakta, å hevde at ingen politiske journalister sjekker fakta. Det er snarere snakk om at de driver en type journalistikk som vektlegger andre sider ved politikken enn fakta som politikerne presenterer.
Denne uka leder jeg et kurs i nettjournalistikk på 
VGNett bruker crowdsourcing til å 
