Innholdet må bestemme layouten på saken og forsiden. I de fleste nettaviser i dag er formen den sammen uansett innhold. Brukervennlighet er avhengig av fleksibilitet.
Du må ha mulighet til å bruke mye areal på store saker, uavhengig av hvor mange store saker du har på en gang.
Dagbladets lesere scroller mye og navigerer lite. Da db.no som første norske nettavis kuttet ut venstremenyen med over 200 lenker gikk klikktallet opp.
Fleksibel forsidelayout er vesentlig. Skal du lage god journalistisk presentasjon kan du ikke være låst til faste bokser. Faste bokser gjør det umulig å bruke størrelse for å prioritere saker.
Du må kunne justere størrelse på tekst og bilder fritt, avhengig om det er tittel eller bilde som har det vesentligste journalistiske innholde for den enkelte saken.
Skap kaos i layouten på forsiden. Dersom du alltid har de samme linjene og de samme størrelsene på boksene på sidene blir brukerne så vant til strukturen at den mister sin verdi som formidler. Selv nye saker oppfattes som gamle fordi mønstrene er kjente for blikket fra tidligere besøk.
Kaos og brudd i mønsteret skaper oppmerksomhet. Etter at Dagbladet.no kuttet ut de faste strukturene på forsiden for ett år siden har sidevisninger gått opp med 52 prosent og unike brukere med 23 prosent.
Video i fullbredde på forsiden funker bra, men videoen må samtidig fungere som et stillbilde.
Den nye artikkellayouten fjernet 95 prosent av alle elementene brukerne kunne klikke på. Lenker i brødteksten – de saksunike lenkene – ble beholdt. Trafikken økte som resultat.
Folk bruker gjerne tid og leser lenge på nett om sakene er godt skrevet. Dagbladet har hatt lengre tekster på nett enn på papir siden 2002. Bernt Jacob Oksnes reportasje Den usynlige fra Magasinet på nett hadde en lesetid på 8 minutter i gjennomsnitt. Normal lesetid for hele papiravisen er 15-20 minutter.
I går holdt jeg et halvannen times minikurs om crowdsourcing på IJs og Skups graveskole i Tønsberg. Her er en liten oppsummering. Kurset besto av et foredrag om hva crowdsourcing eller nettdugnad består i, med eksempler på hvordan forskjellige journalister har brukt teknikken med stort hell, samt en innføring i ett mulig verktøy for å drive nettdugnad, Google Forms.
Fenomenet:
Begrepet crowdsourcing er satt sammen av crowd og outsourcing. Dette er et nytt begrep på et forsåvidt gammelt fenomen. På norsk kan vi kalle det nettdugnad. Kort sagt handler det om å kunne få hjelp av massene til et eller annet, for eksempel å finne ut noe. Crowdsourcing kan foregå både på nettet og utenfor. Politiske valg er et eksempel på analog (og ikke minst ressurskrevende) crowdsouring som skal utpeke de som er best skikket til å lede landet. Nettet gir oss muligheten til å drive crowdsourcing langt raskere og langt enkelre enn det ellers er mulig.
I journalistikk kan nettdugnad for eksempel være å samle inn fakta. På den måten kan kildetilfanget økes enormt. Som journalister er vi vant til å oppsøke eksperter. Vi leter gjerne etter den ene kilden som best mulig kan svare på spørsmålene vi har. Vi har om man vil en elitekultur i kildevalget.
Mannen i gata oppsøkes mest for å få kommentarer til større og mindre saker i Fem på gaten-spalter og liknende. Begreper som “folk flest”, “mannen i gata”, “den gemene hop” har en negativ valør som indikerer elitenes vudering av folkehavets kunnskapsnivå og evne til kløktig tenkning. Samtidig er en kjennsgjerning at journalistikk basert på én kilde er dårligere enn journalistikk basert på flere. Journalistikk basert på hundre- eller tusenvis av kilder burde derfor være superbra.
En kjent bok om fenomenet er den amerikanske journalisten James Surowieckis bok “The Wisdom of Crowds“. Gjennom en rekke eksempler dokumenterer Surowiecki hvordan store folkegrupper kan være oppsiktsvekkende kloke om deres kunnskap og innsikt koordineres på rett måte:
Under the right circumstances, groups are remarkably intelligent, and are often smarter than the smartest people in them. (…)
Even if most people in within a group are not especially well-informed or rational, it can still reach a collectively wise decision.
Eksempler på journalistiske nettdugnader:
Kroneksempelet i norsk journalistikk er VGs dekning av tsunamikatastrofen for fem årsiden. I dagene etter at katastrofen inntraff var det enorm usikkerhet om hvor mange nordmenn som var savnet og hvem de var. UD brukte sine tradisjonelle kanaler, konsulterte ekspertkilder, og kom etter fem dager opp med en liste på 8000 navn over mennesker som kunne være savnet. Denne lista ble sendt Kripos for dobbeltsjekking.
VG ba publikum om hjelp, og kom samme dag opp med en liste på 85 navn. Folk sendte inn informasjon om hvem de kjente som hadde oppholdt seg i det rammede området, og ikke gitt lyd fra seg. Siden listene ble publisert på nett kunne var det lett å korrigere feil. Ander slektninger eller venner som hadde hørt fra vedkommende kunne gi beskjed om feil. Folk som befant seg i Sørøst-Asia og som feilaktig var oppført som savnet kunne korrigere.Redaksjonen fungerte som sentral i dette nettverket. Den videreformidlet , tok imot og sorterte informasjonen.
VGs liste var 79 prosent riktig. UDs bare 6 prosent. Etter at Kripos hadde vasket listen kom de opp i 30 prosent.
Men de samme teknikkene kan brukes på mindre saker. Fredrikstad Blad fulgte et amerikansk eksempel og fikk brukernes hjelp til å kartlegge hull i veien i kommunen (ikke på nettlenger). VGNett brukte det for å kartlegge hvordan svineinfluensavaksineringen foregikk i hver enkelt kommune. Berlingske Tidende brukte det i graveprosjektet Forbrydelsen som vant Cavlingprisen i 2008, danskenes SKUP-pris. Den amerikanske avisa Tallahassee Democrat brukte det for å avsløre hårreisende metoder i politiet som kostet studenten Rachel Hoffman livet.
Det er mange muligheter for hvordan kontakten med publikum kan skje. En enkel løsning er epost. En annen spørreskjemaer på nett. Questback er et kjent og dyr verktøy for dette. Google Forms er et gratis verktøy for å lage spørreundersøkelser som du enten kan sende ut til folk på epost eller legge ut som en modul på nettsiden din.
Undersøkelsene kan være så korte eller så lange du vil. Denne er for eksempel relativt kort:
Nettdugnad kan være et effektivt og godt verktøy for å samle fakta det tidligere ville være usedvanlig vanskelig og ressurskrevende å samle uten. Det kan brukes til å oppnå store resulater relativt enkelt, noe VGs tsunamidekninge viser. Ulempen er at de samme mulighetene er tilgjengelige for folk med uedle hensikter, som for eksempel journalisten Evgeny Morozov har skrevet om: How Dictators watch us on the web.
Det er en rekke søkemuligheter og visningsmuligheter. Du kan søke på arkivstoff tilbake til 1800-tallet og velge visning på dag, uke, måned, år eller tiår. Du kan finne saker for lange perioder eller bare noen dager, og du kan tildels velge kilder selv om foreløpig er begrenset til amerikanske nyheter, nyhetsbilder, videoer, sportsresultater, blogger, en del kunst- og kulturinformasjon og wikipedia.
Dette er en brennfin måte å presentere arkivinnhold på, hvor sammenstillingen i seg selv kan gi større innsikt enn bare summen av enkeltsakene. Dette burde mediene lære av. Her er det store muligheter for journalistisk presentasjon. Enten kan redaksjonen selv bruke teknikken for å visualisere utviklingen av en enkeltsak, eller de kan legge til rette for at brukerne kan lage tidslinjer ut fra arkivet selv. Det ene utelukker på ingen måte det andre.
Den siste tiden har det blitt fart i debatten rundt kvalitet og journalistikk. Utrettelige Anders Brenna har skrevet og utalt seg innsiktsfullt og med engasjement om den utbredte misoppfatningen at god journalistikk dør med papiravisene. Anders er en solid korsfarer for nettet som journalistisk platform, og som korsfarere flest deilig kompromissløs og sikker i sin tro. Så har han også mange grunner til å være sikker.
For noen uker siden skrev Clay Shirky en pedagogisk og klarsynt analyse av papiravisenes sannsynlige skjebne i bloggposten Newspapers and thinking the unthinkable. Blant de viktigste poengene er det to spesielt verd å merke seg:
Nyhetsbransjen må slutte å sette likhetstegn mellom kvalitet og format. Papiravisene har vært det dominerende journalistiske medium så lenge at folk ikke klarer å skille de to fenomenene fra hverandre.
Det kan godt hende at papiravisen dør, uten at verden og samfunnet slik vi kjenner det går underav den grunn.
Kvalitet er ikke bundet til form. Det er bundet til faglig dyktighet, kunnskap og redaksjonell vilje, ofte også koblet med ressurser. I det minste ressurser nok til at redaksjonsledelsen kan og vil prioritere arbeid med de sakene det tar tid å få ut.
Det er forskjell på publisering og journalistikk.
Mye av det crowdsourcede nyhetsmaterialet vi har sett for eksempel i forbindelse med flyulykkene på Schiphol og Hudsonelva i USA er publisering. Ren videreformidling av informasjon den enkelte observerer eller får uten stor grad av kritisk refleksjon, kildesjekk og så videre.
Det samme må dessverre sies av mye av det som serveres av journalister i tradisjonelle medier også, uansett om det lages for radio, tv, papir eller nett.
For de tre første av disse medienenes del lager de aller fleste norske redaksjoner til enhver tid en del saker utelukkende fordi neste utgave må fylles. Det kan ikke være blanke ark i avisa eller svarte hull i sendinga. Det er kun et fåtall redaksjoner i Norge som hele tiden makter å lage mer stoff enn det de må publisere.
Det viktigste med sakene som lages av denne årsaken er ikke om de er gode, verd å formidle eller journalistisk aktverdige på noe vis, men at de kan lages i tide til deadline. Dermed blir lages enkildesaker og saker der journalistene er rene mikrofonstativer på løpende bånd.
På nett slipper man heldigvis slike mengdekrav. Der kan man tilpasse produksjonen til nyhetsbildet. Dersom redaksjonene overlot litt av den rene publiseringen til andre, kunne journalistene bruke tid og krefter på journalistikken i stedet.
I et slikt perspektivet er ikke medieutviklingen en trussel mot journalistikken, bare mot den slappe journalistikken, som hvem som helst kan gjøre like enkelt, like bra, og oftest mye raskere.
Journalisten.no hadde et bra sitat av Guardian-redaktør Alan Rusbridger i dag:
«Journalister skal tenke over journalistikkens utvikling, ikke forretningsmodeller. Og slett ikke nå som ingen vet hvordan våre framtidige forretningsmodeller vil se ut»
Professor Adrian Monck - City University London (Foto: Nedrelid.com - CC-lisens)
Akkurat nå direkteblogger jeg fra forelesningen professor Adrian Moncks forelesning om kvalitetsjournalistikkens framtid på masterprogrammet i Flermedial ledelse som IJ arrangerer sammen med BI. Adrian Monck er professor på City University London og blogger. Han har bakgrunn som undersøkende journalist i britiske fjernsynsredaksjoner.
Tema for forelesningen er:
“What future is there for quality journalism, and what will be defined as quality journalism in the future? Quality demands in a social media context.”
Fra biografien hans:
He’s co-author of Can You Trust the Media (Icon Books, 2008), Crunch Time (Allen & Unwin, 2004), a guide to current affairs. He is a media commentator for the Evening Standard, and a columnist for Press Gazette. He has appeared on CBS News, NBC News, Sky News, BBC News and five news, and on BBC Radio 4 and LBC. He has been an editorial consultant to leading UK and international broadcasters.
DN.no tester ut bruk av hele forsiden på nettavisen til reklame
Nettutgaven til Dagens Næringsliv tester i dag ut en ny form for reklame på forsiden. Første gang du går til www.dn.no i dag sendes ut via adressen www.dn.no/forsideannonse ser så godt som all plassen brukes til annonsen over. Bare en liten boks vies redaksjonelt innhold, med lenke videre til den egentlige forsiden. Litt i tråd med det fiske Helsingin Sanomat har gjort en del på papir. I Norge har nå nedlagte Moss Dagblad gjort det på papir.
Jeg er ikke helt sikker på effekten. Jeg reagerte som jeg pleier å gjøre når jeg kommer til et nettsted med flash-intro. Det første jeg gjør er å lete etter “skip intro”-lenka. Jeg fester meg lite ved innholdet i reklamen/introen, utover at det irriterer meg. I Dn.no-tilfellet går irritasjonen utover både nettstedet og annonsøren Mercedes.
Jeg vet ikke hvor mye oppmerksomhet en slik annonse får av brukerne. Jeg tror at det ikke er mye. Spesielt siden de bare viser annonsen første gang man besøker siden. (Jeg måtte bytte nettleser for å få den opp igjen, slik at jeg kunne ta en skjemdump til denne bloggposten.)
Når jeg går til dn.no har jeg et konkret behov, enten generelt å bli oppdatert på ståa for næringslivsnyheter, eller at jeg er på jakt etter noe spesielt. Alt som står i veien for det behovet er et irritasjonsmoment. Regner med at DN.no hanker inn godt med kroner på dette siden de tør å tukle med brukerne sine på denne måten.
Skulle gjerne hatt mer fakta på hvordan slike annonser påvirker trafikken og brukernes holdning til nettstedet. Ifølge Kristine Løwe er det ikke første gangen DN.no gjør dette, men det sjokkerer brukerne hver gang. Men hva har det å si for trafikken??
I dag er jeg på Updates Community Conference 2009 i København. Konferansen handler om å bytte opp sosiale nettverk både i informasjonbransjen og i journalistikken. Det er mange som tvitrer herfra på emneord #concom2009. Ser ut til at det er litt treghet i søkefunksjonaliteten til twitter nå, og hashtags.org er ikke mye bedre. Men gi det litt tid og du kan følge all tvitringen der.
Interessant tilfelle av grasrotkampanje via sosiale medier i går. Det ble oppdaget at en ansatt ved Moltemyr skole i Arendal hadde lagt ut denne teksten som avsverget Darwins utviklingslære på side nettsider. Her er et lite utdrag:
Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige (sic.) teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.
Vitenskapen har liten tillit. Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
Hvordan alternativet, som utelukkende er basert på tro, er noe sikrere klarer jeg ikke forstå, men jeg skal la det ligge i denne sammenhengen.
Den angjeldende siden er borte fra skolens servere etter mye trafikk på twitter om saken i går. Hvordan kampanjen oppsto, utviklet seg og vant fram i løpet av noen timer i går har Bente Kalsnes dokumentert i bloggen sin. Den anbefales nå som alltid ellers.
(For den som er interessert i konflikten mellom darwinister og kreasjonister anbefales Richard Dawkins rasjonelle blikk på det hele.)
Linselusene, folk som sniker seg med på bildet når det sendes tv fra forball og andre offentlige tilstelninger, har inntatt nettjournalistikken. Måten de sniker seg inn på er Twitter. Jeg oppdaget fenomenet for første gang i dag i forbindelse med dekningen av det store raset i Namsos. Som under Schipol-ulykken for et par uker siden har Dagbladet.no en feed med alle tweeter som innhold ordet #Namsos som del av sin dekning. Dette synes åpenbart noen, nærmere bestemt twitterbrukerne Talgje og Dynnamitt, er artig å utnytte. Med en klassisk “se jeg er på tv”-begeistring tvitrer de tull med #namsos i meldinga for å komme på Dagbladet.
Hva er dette tegn på, bortsett fra at to tullebukker synes det er stas å tulle?
Kanskje at Twitter nå er blitt et massefenomen i Norge, og ikke bare en hot nisjegreie blant nettjournalister og andre nettentusiaster?
Min gamle studiekompis og slektning Eugene Brandal Laran (I bygda Brandal finner man gården Nedrelid) i Dagbladet.no får velfortjent og positiv omtale for tvitringen sin i Journalisten i dag. Her er litt om hvorfor og hvordan Eugene bruker twitter redaksjonelt, i følge Journalisten.
… noen ganger får også konkurrentene et klapp på skulderen, eller så gir Eugene en smekk over egen hånd.«Ble tatt litt på senga av kidnappingssaken til VG Nett, var fengslinger tidligere i dag. Litt kjipt at vi ikke plukket det opp selv.»
Ofte får Eugene også tips om saker, kilder eller bilder. Som under opptøyene i Malmö. Da skrev han at han ønsket bedre bilder, og vips så fikk han tips fra folk som følger han.
– På sikt tror jeg dette er med på å gjøre journalistikken bedre.
Journalister har alltid snakket med kilder og med publikum. Twitter og andre sosiale medier gjør det mulig å heve kvaliteten i samtalen fordi den er åpnere og går blant mange samtidig. Journalister og redaksjoner trenger å være åpnere og mer ydmyke om våre valg og handlinger. Dette er en finfin måte å gjøre det på. Det avmystifiserer og, forhåpentlig, fjerner fordommer mot oss. (Hvis det forsterker fordommene har vi virkelig et problem.)
En annen interessant journalist å følge på twitter er sjefredaktør Jan Helin i svenske Aftonbladet. Han har blant annet brukt twitter til å diskutere etiske problemstillinger rundt publisering av bilder i forbindelse med en drapssak der en barnelege er mistenkt for å ha tatt livet av en baby. Tvitringen mellom han og lesere er gjengitt i den svenske mediebloggen samesamebutdifferent.se.
Journalistikkene og redaksjonene kan bare tjene på å diskutere slike vanskelige ting mer åpent. Det vil gi større forståelse blant publikum, nye innfallsvinkler for redaksjonen og mer refleksjon for alle. Selv vanskelige ting om hva som skal publiserers eller ikke i tunge saker kan diskuteres åpent i ganske stor detalj, uten at informasjonen i seg selv publiseres.
I dag ble Store norske leksikon, snl.no blant venner, åpnet for brukerredigering på nettet. SNL 2.0, som den omtales om i ymse blogger, har også blitt gratis å bruke fra nyttår. Åpningen ble varslet allerede i september, etter at de endelig skjønte at forretningsmodellen der de krevde betaling for et produkt som var mindre attrativt for brukerne enn deres gratis konkurrenter ikke holdt helt vann.
Siden september har leksikonet har brukt tiden til blant annet å få på plasse et systemt med fagansvarlige, en slags tillitsmenn a la wikipedia som har litt mer makt enn den jevne bidragsyter.De fagansvarlige skal gi artikler de godkjenner et slags kvalitetsstempel.
Dette er litt annereledes enn i Wikipedia der redaktørene stort sett nøyer seg med å rydde litt opp i artiklene, eventuelt merke de som manger vesentlige ting, og sperre enkeltartikler for redigering når det bærer skikkelig galt avsted. Jeg lurer på hvordan brukerne vil reagere på godkjenningsregimet fra Snl. Ellers har Eirik Newth gjort en ok gjennomgang av førsteinntrykkene på bloggen sin.
Det tweets som bare det fra den tragiske Turkish Air-ulykken på Schipol. Den første på stedet var Nipp som twettet fra mobilen. Flere har fulgt på og tweeter med stikkord #schipol.
VG lenker videre til både nipps og sin egen twitterfeed i sin sak. I følge min kollega Ingeborg Volans undersøkelser slo twitter norske medier med omlag 20 minutter på ulykken.
Nå har Facebook fått 140 millioner brukere, og en stor del av dem er aktive hver eneste dag, viser statistikk som Facebook presenterte nylig.
Dette skriver VGNett og en rekke andre nettmedier i dag. De skriver også at svimlende 700 000 nye brukere registrerer seg på Facebook daglig. Naturlig nok er ikke alle disse nordmenn. Ingen av mediene jeg har registrert saken hos har hatt med tall for Norge. Så derfor kommer de her.
Dette er tall for nordmenn på Facebook akkurat nå sånn i halv tre tiden denne fredag ettermiddagen. For å være helt presis: Dette er antall som har registrert seg med bosted i Norge.
Totalt antall nordmenn: 1 466 640.
Av disse er 644 180 menn og 750 460 kvinner. Resten har ikke registrert kjønn.
475 100 av dem er 20 år eller yngre.
1 056 380 er 30 år eller yngre
42 940 over 50 år.
9 520 er over 65 år, som er den høyeste alderen man kan spesifisere.
Norge er den andre største landet på Facebook i forhold til innbyggertall, bare slått av Canada. Det er ikke mange tradisjonelle medier som har like sterkt oppslutning. Nå sier ikke disse tallene noe om hvor mange profiler som aldri brukes. Det er nok en del, men de aktive har et langt tettere bånd til nettstedet enn til noe tradisjonelt medium.
Redaktør Espen Egil Hansen i VGNett sa det følgende i et foredrag tidligere i høst:
Våre hovedkonkurrenter er ikke Dagbladet, Aftenposten eller NRK. Det er Google, som tar reklamekronene, og Facebook, som tar folks tid
Tallene finner du ved å bruke annonseverktøyet i Facebook, og lage en fake annonse. Etterhvert kommer du til et vindu der du kan spesifisere hvilken kjønns- og aldersprofil du vil treffe med annonsen og da får du samtidig tallene for hver enkelt gruppe. Takk til Øyvind Solstad i NRKBeta som lærte meg hvordan man kan hente ut disse tallene.
Jeg sitter på konferansen Consumer Revolution on the Web på Columbia Journalism School, og har akkurat hørt David Pogue, tech anmelder i New York Times. Han nevnte flere kule nettsteder som baserer seg på brukerinnhold, men jeg likte spesielt denne: whoissic.org, en google maps-basert oversikt over vanlige og smittsomme sykdommer i nabolaget som forkjølelse, influensa og røde hunder. Innrettet mot foreldre som vil holde huset fritt for smitte og en drøm for hypokondere selvsagt. Nå snakker Bob Garfield som har tatt hevn over kabelselskapet Comcast med bloggen Comcastmustdie.com og har fått dem til å ha nok folk på hjelpelinja til at kundene faktisk får hjelp uten å sitte i timesvis i telefonkø. Og etterpå kommer Jeff Jarvis som gjorde mye det samme mot dell med bloggposten Dell Sucks. Dette blir en bra dag.
Det fant blant annet ut at sosiale aspekter ved mediebruken er viktigere for folk flest enn BBC hadde trodd. Aktiviteter som å se på programmer sammen, være oppdatert for å kunne diskutere innholdet, og samle og dele medieinnhold.
Interaktivitetsdesigner Adam Hutchinson skriver:
Interesting stuff – but what next? Well, for me it gets really exciting when you take take our existing products and think about how we can improve them based on these insights. But the main message is: understand your audience and you’ll understand what makes a product successful.
I tillegg til blogposten har de laget en grafisk framstilling av folks forhold til medieinnholdet, et slags veikart til mediebrukens sosiale sider, eller som de BBC kaller det, «et sosialt økosystem». Økosystemet er bygget rundt aktivitetene «finding, playing, collecting, organising, sharing».
NRK skal legge om nyhetsdesignen sin, og ber folket om hjelp. Det vil si, de ber leserne av bloggen NRK BETA om hjelp. Så langt har 18 kommentert, med til dels lange og godt begrunnede innspill. Enkel bruk av prinsippet at flere hoder tenker bedre enn få, eller crowdsourcing som det heter på fjongt. Godt tiltak!
Fjoråret sto i fellesskapets og den felles skapingens tegn, om vi skal dømme ut fra hva folk søkte etter på nettet. Googles Zeitgeist har lansert listene over hva folk søkte etter i fjor. På lista over søkeord som økte mest i popularitet er åtte av de ti øverste ordene relatert til nettsteder som pusler med deling, nettverk eller IM-tjenester.
Her er lista for hele verden:
1) iphone
2) badoo
3) facebook
4) dailymotion
5) webkinz
6) youtube
7) ebuddy second life
9) hi5
10) club penguin
Av disse er det bare to, iphone og webkinz, som ikke direkte er sosiale netttjenester. Ebuddy er en tjeneste der du kan koble deg på flere IM-tjenester samtidlig.
Mer statistikk: Google Zeitgeist 2007 (NB: For Norge er tallene for november foreløpig det nyeste)
Wall Street Journal har fra i dag kuttet ut betaling for innhold på nett. Tidligere i høst gjorde New York Times det samme. Beslutningen kommer etter følgende erkjennelse: Potensielle reklameinntekter fra et større gratispublikum er større enn inntektene fra et lite betalende publikum.
Koreanske nettmedier har mindre besøk og dermed en svakere stilling enn nettportalene i landet. Brukerne holder seg på portalene fordi de får nyhetene der. Nå har altså mediene og portlene kommet til en enighet om hvor lenge portalene kan vise nyhetsstoffet. Portalene eies i stor grad av teleselskapene. Denne konflikten i Sør-Korea er illustrerende for kampen om mediehegemoniet på nettet som nå kjempes mellom teleselskapene og medieselskapene, også her i Norge. For få dager siden ble det kjent at Telenor vil begynne å kreve betalt av innholdleverandører for at de bruker telenors nett til å formidle stoffet sitt på nettet. Dette har selvsagt og heldigvis vakt harme. Slik betaling bryter nettets grunnleggende mekanikk, og vitner om foreldet tenkning i Telenor. De vil prioritere de store som kan betale, mens nettes suksess er basert på to ting: At mange små kan bidra med og skaffe seg den informasjonen de ønsker på lik for med de få store, og at ting er gratis. Mens stadig flere beveger seg inn i gratisøkonomien der folk betaler med sin oppmerksomhet, tenker Telenor en gammeldags analog kaptialisme.
second life