Foto: OpenSourceWay - CC-lisens
I går holdt jeg et halvannen times minikurs om crowdsourcing på IJs og Skups graveskole i Tønsberg. Her er en liten oppsummering. Kurset besto av et foredrag om hva crowdsourcing eller nettdugnad består i, med eksempler på hvordan forskjellige journalister har brukt teknikken med stort hell, samt en innføring i ett mulig verktøy for å drive nettdugnad, Google Forms.
Fenomenet:
Begrepet crowdsourcing er satt sammen av crowd og outsourcing. Dette er et nytt begrep på et forsåvidt gammelt fenomen. På norsk kan vi kalle det nettdugnad. Kort sagt handler det om å kunne få hjelp av massene til et eller annet, for eksempel å finne ut noe. Crowdsourcing kan foregå både på nettet og utenfor. Politiske valg er et eksempel på analog (og ikke minst ressurskrevende) crowdsouring som skal utpeke de som er best skikket til å lede landet. Nettet gir oss muligheten til å drive crowdsourcing langt raskere og langt enkelre enn det ellers er mulig.
I journalistikk kan nettdugnad for eksempel være å samle inn fakta. På den måten kan kildetilfanget økes enormt. Som journalister er vi vant til å oppsøke eksperter. Vi leter gjerne etter den ene kilden som best mulig kan svare på spørsmålene vi har. Vi har om man vil en elitekultur i kildevalget.
Mannen i gata oppsøkes mest for å få kommentarer til større og mindre saker i Fem på gaten-spalter og liknende. Begreper som “folk flest”, “mannen i gata”, “den gemene hop” har en negativ valør som indikerer elitenes vudering av folkehavets kunnskapsnivå og evne til kløktig tenkning. Samtidig er en kjennsgjerning at journalistikk basert på én kilde er dårligere enn journalistikk basert på flere. Journalistikk basert på hundre- eller tusenvis av kilder burde derfor være superbra.
En kjent bok om fenomenet er den amerikanske journalisten James Surowieckis bok “The Wisdom of Crowds“. Gjennom en rekke eksempler dokumenterer Surowiecki hvordan store folkegrupper kan være oppsiktsvekkende kloke om deres kunnskap og innsikt koordineres på rett måte:
Under the right circumstances, groups are remarkably intelligent, and are often smarter than the smartest people in them. (…)
Even if most people in within a group are not especially well-informed or rational, it can still reach a collectively wise decision.
Eksempler på journalistiske nettdugnader:
Kroneksempelet i norsk journalistikk er VGs dekning av tsunamikatastrofen for fem årsiden. I dagene etter at katastrofen inntraff var det enorm usikkerhet om hvor mange nordmenn som var savnet og hvem de var. UD brukte sine tradisjonelle kanaler, konsulterte ekspertkilder, og kom etter fem dager opp med en liste på 8000 navn over mennesker som kunne være savnet. Denne lista ble sendt Kripos for dobbeltsjekking.
VG ba publikum om hjelp, og kom samme dag opp med en liste på 85 navn. Folk sendte inn informasjon om hvem de kjente som hadde oppholdt seg i det rammede området, og ikke gitt lyd fra seg. Siden listene ble publisert på nett kunne var det lett å korrigere feil. Ander slektninger eller venner som hadde hørt fra vedkommende kunne gi beskjed om feil. Folk som befant seg i Sørøst-Asia og som feilaktig var oppført som savnet kunne korrigere.Redaksjonen fungerte som sentral i dette nettverket. Den videreformidlet , tok imot og sorterte informasjonen.
VGs liste var 79 prosent riktig. UDs bare 6 prosent. Etter at Kripos hadde vasket listen kom de opp i 30 prosent.
Tsunamisaken er spesiell. Det var en alvorlig, stor og heldigvis ganske unik hendelse. En annen stor og unik sak der crowdsourcing ble utnyttet med store fordeler er Guardians dekning av de britiske parlamentmedlemmenes utgiftsføringer.
Men de samme teknikkene kan brukes på mindre saker. Fredrikstad Blad fulgte et amerikansk eksempel og fikk brukernes hjelp til å kartlegge hull i veien i kommunen (ikke på nettlenger). VGNett brukte det for å kartlegge hvordan svineinfluensavaksineringen foregikk i hver enkelt kommune. Berlingske Tidende brukte det i graveprosjektet Forbrydelsen som vant Cavlingprisen i 2008, danskenes SKUP-pris. Den amerikanske avisa Tallahassee Democrat brukte det for å avsløre hårreisende metoder i politiet som kostet studenten Rachel Hoffman livet.
Jeg har samlet disse nettdugnadseksemplene og flere til, og samler stadig nye, på min kontor på bokmerketjenesten Delicious: www.delicious.com/tnedre/crowdsourcing. Du kan også se hva andre har bokmerket om teamet på www.delicious.com/popular/crowdsourcing.
Et mulig verktøy for nettdugnad:
Det er mange muligheter for hvordan kontakten med publikum kan skje. En enkel løsning er epost. En annen spørreskjemaer på nett. Questback er et kjent og dyr verktøy for dette. Google Forms er et gratis verktøy for å lage spørreundersøkelser som du enten kan sende ut til folk på epost eller legge ut som en modul på nettsiden din.
Undersøkelsene kan være så korte eller så lange du vil. Denne er for eksempel relativt kort:
Undersøkelsen blir automatisk publisert av google som en egen nettside med unik adresse du kan lenke til . Resultatene blir samlet i et regneark på Google Docs.
For å bruke Google Forms trenger du en konto hos Google, så går du til Google Docs, klikker på “create new” og så velger du “form”.
Her er et eksempel på hvordan Aftenposten.no har brukt Google Docs for å få inn historier fra brukerne.
Nettdugnad kan være et effektivt og godt verktøy for å samle fakta det tidligere ville være usedvanlig vanskelig og ressurskrevende å samle uten. Det kan brukes til å oppnå store resulater relativt enkelt, noe VGs tsunamidekninge viser. Ulempen er at de samme mulighetene er tilgjengelige for folk med uedle hensikter, som for eksempel journalisten Evgeny Morozov har skrevet om: How Dictators watch us on the web.
Denne uka leder jeg et kurs i nettjournalistikk på 
