January 28, 2010

Hva vil ipad koste i Norge?

ipad

(Som alle andre netthoder må jeg også ha en post om ipad.) Jeg har lekt litt med tall på hva ipad kan komme til å koste i Norge. Jeg tar utgangspunkt i prisforskjellen mellom forskjellige sammenlignbare MackBook-utgaver i Apples amerikanske og norske nettbutikk. Prispåslaget i Norge for enkleste utgave av MacBook 13″, MackBook 15″ og MacBookAir er henholdsvis 41, 47 og 43 prosent. Vel og merke dersom jeg har regnet riktig. Journalister er som kjent ikke helt stødige i matte.

Går vi ut fra et påslag på 45 prosent vil Ipad ha følgende priser i Norge:

Wifi:

16GB = usd 723,55 = nok 4234,05

32GB = usd 868,55 = nok 5082,56

64GB = usd 1013,55 = nok 5931,07

Wifi + 3G:

16GB = usd 912,05 = nok 5337,12

32GB = usd 1057,05 = nok 6185,63

64GB = usd 1202,05 = nok 7034,13

Anslaget er bare et anslag. Jeg har ikke tatt for meg alle MackBookmodellene  som beregningsgrunnlag, ei heller Iphone. For 3g-modellen er anslaget enda mindre å stole på siden det trolig kommer rabbaterte tilbud med bindingstid hos teleoperatørene. Men det gir en pekepinn.

Ellers tenker jeg dette på bakgrunn av de første rapportene.

Dette kan være dingsen som gjør det enkelt og praktisk gjennomførbart for mediene å ta betalt for innhold på nett siden så mange allerede har et kundeforhold til Itunes. Men mediene må samtidig utvikle produkter som egner seg for formatet. Siden du også kan surfe på nettet på denne må ipadutgaven ha noe mer enn det du får gratis på nettutgaven. Unikt innhold i en redigert totaltpakke blir avgjørende. Mediene må levere noe mer enn bare breaking news. Publikum som rapporterer via twitter og tilsvarende vil alltid slå oss på fart. Du må ha unike gode journalistiske saker, som avslører og forklarer sammenhenger, ikke bare informerer. Du kan heller ikke basere mesteparten av innholdet på klipp- og lim. Hvis ikke har du neppe en vare folk vil betale for. Kort sagt: Bare journalistikken kan redde journalistikken.

Ipaden kan bli den første dingsen som i Norsk sammenheng klarer å levere deg en slik type innhold elektronisk så enkelt at du gidder å bruke penger på det. Kindles forsøk med NY times viser at det kan funke. Derfor er det viktig å skaffe seg Ipad med 3g slik at du slipper å tenkte på å koble det til wifi for å oppdatere innhold. Meningsløst å være avhengig av en håpen wifi-sone for å være oppdatert.

En avgjørende faktor blir hvor populær iPad blir i Norge. Vil denne duppeditten appellerer til de store massene i Norge, eller om folk er happy med enten å bruke telefon eller den bærbare pcen. Vi er glad i å kjøpe dingser her til lands men prisen blir selvsagt avgjørende. Dersom Ipad får samme prispåslag i Norge som de bærbare datamaskinene til Apple (ca 43-45 %) kommer den billigste utgaven til å koste ca 4200 og den billigste med 3g ca 5300. Det er selvsagt bare en spekulasjon at påslaget blir det samme, men jeg tror at en pris som dette vil skremme mange bort fra produktet i første omgang. Dette er dyrt iforhold til en del netbooks og vil kanskje skremme bort en del brukere som ikke ser poenget med å bruke så mye penger når de allerede har en telefon med intenett og mp3-spiller og en laptop. Uten å være et massefenomen vil ikke ipad kunne generere nok inntekter for mediene i det norske markedet.

Share
January 12, 2010

Skriveprosjekt: Bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid

Jeg har akkurat fått beskjed om at Pressens faglitterære fond har innvilget min søknad om fire måneders arbeidsstipend for å skrive en bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid.

Boka er tenkt både som en lærebok i forskjellige teknikker og verktøy og som en samling av eksempler på god nettjournalistikk, med vekt på samspill med brukerne. Begynner trolig arbeidet så smått i løpet av våren og for alvor utover senhøsten.

Et sentralt punkt er å prøve å beskrive hva som er kvalitet i journalistikken på nettet og hvordan nettkvalitet skiller seg fra papir/tvkvalitet.

Jeg har planer om å bruke bloggen aktivt i prosessen, både til å samle ideer, eksempler og publisere utkast til kapitler, så følg med.

Cave ab homine unius libri.

Share
October 24, 2009

Foredrag om kvalitet i nettjournalistikk på Gull og Gråstein 2009

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha holdt foredrag på journalistkonferansen Gull og Gråstein. Tema var nyhetsjournalistikk på nettet. Hva som er bra og hva som er dårlig. Presentasjonen fra foredraget ligger ute på Slideshare og lenker til de fleste eksemplene og nettmediene som ble nevnt ligger på min profil på Delicious med taggen “gogg”.

Jeg synes det var morsomt og fikk god respons fra full sal. Mange innsiktsfulle spørsmål og innspill underveis.

Beklageligvis kan jeg ikke få med meg resten av programmet, men både du og jeg kan følge konferansen på twitter på emneord #gogg.

Share
September 30, 2009

Norsk valgdekning på nett

I en post om nettdekningen av valget litt utpå kvelden valgdagen lovte jeg å komme tilbake med en mer fyldig gjennomgang av hvordan norske medier dekket valget, og da spesielt valgnatten. Siden da har tida gått veldig fort, og jeg har ikke kommet så langt som til å skrive posten.

Heldigvis har andre gjort det. Aftenpostens John Einar Sandvand har i sin blogg Betatales.com laget en greit oversikt over hvordan nye muligheter ble brukt til journalistisk presentasjon på nettet under valgnatta. Han konkluderer:

  • News sites try to be as quick as possible in presenting the latest results
  • Several of the sites had prepared interactive graphics which where automatically updated as the results came in
  • Services like Coveritlive and Twitter were used to report live from the different party headquarters
  • News sites increasingly provide a platform for users to discuss the election resuts with each other. This was done by integrating Twitter hashtags into the news content as well as through use of Facebook Connect.

Ellers gjorde DT.no og Eddas utvikler Christoph Schmitz et fint eksempel på aggregrende car/nettjournalistikk med oversiktsiden over Burskerudbenken. De henter inn tilgjengelig informasjon over hvordan representatene opptrer på tinget. Inspirasjonen kommer trolig fra blant andre Adrian Holovatys Congress-prosjekt i Washington Post , New York Times Represent-prosjekt som de fikk Knight-Batten-prisen for innovasjon i journalistikk for i år, og sikkert også Espen Andersens prosjekter i NRK og Budstikka.

buskerudbenken

Share
May 13, 2009

New York Times Reader – avisenes framtid eller keiserens nye klær

Skjermbilde av New York Times Reader 2.0 for Windows Vista. Siden jeg ikke er abonnent ser dere at en del av seksjonene i venstremargen er låst.

Skjermbilde av New York Times Reader 2.0 for Windows Vista. Siden jeg ikke er abonnent ser dere at en del av seksjonene i venstremargen er låst.

New York Times kom i forrige uke med versjon 2.0 av sin New York Times Reader. Det er et adobe air-program der du kan lese en elektronisk utgave av papiravisen, med noe lenker (men så langt jeg kan se) ingen reklame. Gjennom Reader får du både alt innhold fra papir, samt breaking news, video og noe stofffra nettutgaven. Reader-utgaven oppdateres hvert femte minutt.

I utgangspunktet sliter jeg litt med å skjønne hvorfor jeg skal bruke dette programmet. Det er egentlig bare en egen nettleser som låser meg til New York Times-innhold. Jeg får mindre frihet, men litt flere saker mot at jeg er villig til å betale.  Samtidig sikrer avisa seg min oppmerksomhet siden jeg må ut av programmet og inn i et annet for å få innhold fra andre.

På den positive siden: Designen er veldig ryddig og lettlest. Særlig måten den viser mye tekst på gjør at du kan lese lenger i artikkelen i samme skjermbilde. Du kan navigere både via lenkene i venstermargen eller du kan bla til neste/forrige artikkel med piler nederst på siden. (Man blar altså.)

I motsetning til en del  e-papirfantaster som holder hardt på at sånne readere skal være mest mulig like papir, har NYT innkludert typiske webmuligheter som video og lenker. Alle lenkene jeg har testet går til nytimes.com og de åpner seg i den vanlige nettleseren din. Ikke helt sikker ennå om det er ganske irriterende, eller bare litt.

Det var de første inntrykkene. Mer kommer, om reader klarer å lokke meg tilbake.

Vil du vite mer om tankene bak finner du en bloggpost vice president for digtal produksjon Rob Larson skrev noen dager før lanseringen av 2.0-utgaven.

Her er diskusjonen på twitter om NYT Reader.

Edda-utvikleren Christoph Schmitz har også skrevet litt om NYT Reader i sin blogg.

Oppdatering:

Lurer på om jeg skal koste på meg et abonnement for en måned for å teste dette. Uten å kjøpe tilgang er det nemlig liten vits i å bruke dette NY  Times Reader. Dette er selvsagt også poenget med hele programmet – å få folk til å betale for innhold på nettaviser. Jeg er usikker på om readeren har nok positive unike sider ved seg til at jeg gidder. I første omgang synes jeg dette prosjektet er langt mer interessant som et designmessig alternativ til tradisjonell scrolle-layout på nettsidene.

Slik ser en enkeltartikkel ut i New York Times Reader

Slik ser en enkeltartikkel ut i New York Times Reader

Share
April 20, 2009

Eksempler på god og dårlig bruk av flash og video i nettnyheter

I formiddag har jeg holdt et foredrag for en del nettfolk i NRK om bruk av innbakt video i nettsaker, eller “embedded video” som det heter på engelsk. Her er en samling av eksempler jeg brukte i dette foredraget. Mest ment som en service til tilhørerne, men kanskje andre kan ha glede av dem også. (Kom gjerne med innspill eller andre eksempler i kommentarfeltet.)

Innbakt video:

Siden NRK har en forholdsvis stor stab som lager video for TV og relativt lite folk som lager eller tilrettelegger video spesielt for nett, er selvsagt mesteparten av videoinnholdet som er tilgjengelig for publisering tradisjonelle tv-reportasjer. De er ment som selvstendige enheter som skal fortelle en hel historie alene. Dette funker brillefint på TVTV og når de spilles av i NETT-TV-spilleren.

I en del saker virker det som om blir tv-reportasjen først brukt som grunnlag for tekstsaken og deretter innbakt i sin helhet i teksten. Samme historie fortelles altså mer eller mindre to ganger, i stedet for at de to forskjellige formatene brukes til på fortelle de elementene de er egnet for. En enkel måte å gjøre det på er foreksempel at tv-reportasjene redigeres slik at bare de mest visuelle elementene er igjen. Ting som utspiller seg, intervjuer der hvordan personen snakker eller oppfører seg forteller mer enn bare ordene han eller hun uttaler og så videre. Fakta og abstrakte sammenhenger overlates til teksten.

Her er noen saker der jeg mener videoene med hell kunne redigeres ned, eller eventuelt kuttes ut, erstattes med grafikk, faktabokser, eller tekst. Eventuelt kunne mer av råstoffet til tv-reportasjen blitt brukt, feks mer av intervjuene. (Eksemplene er valgt ut fordi de er typiske ikke fordi de er spesielt dårlige eller enestående bra.)

Her er noen saker der tekst og video utfyller hverandre og skaper merverdi for brukeren (selv om overgangen fra tekst til video kanskje kunne vært mer presis og videoen i noen tilfeller kunne vært strammere redigert):

Andre krav til kvalitet

Vi kan ikke bruke samme kvalitetskrav til video på nett som på tv. Dette gjelder spesielt tekniske krav. Youtube har vist oss at folk gjerne ser på rufste og skrale klipp dersom innholdet er interessant for dem.

Klipping, kamerastabilitet, lysetting og sånt er underordnet. Noen klassiske videoer som illustrerer dette er Zapruderfilmen fra drapet på Kennedy, publikums mobilvideoer etter undergrunnsbombene i London i 2005 og de mange hjemmevideoene av folk som slår seg på ymse tv-programmer. Innholdet er det altoverskyggende.

Oppdatering:

Jeg ser at det er behov for å nyansere dette avsnittet. Tekniske kvalitet er underordnet innholdsmessigkvalitet. Det betyr ikke at teknisk kvalitet er uviktig.Spennende innhold med god teknisk kvalitet er selvsagt bedre enn spennende innhold i dårlig teknisk kvalitet.

Jo mer sofistikerte og god vant brukerne blir, desto mer stiller de også krav til teknisk kvalitet. Men når valget står mellom spennende innhold i litt dårlig kvalitet og litt kjedelig innhold i toppkvalitet vinner det første. Du trenger ikke være en god retoriker om historien er spennende i seg selv, men det hjelper. En kjedelig historie blir bare litt mindre kjedelig av å være godt fortalt.

Flashpresentasjoner

Her er eksempler på journalistisk bruk av flash.

Lydbilder, bildespill eller soundslides

Dette er en spesiell variant av flashpresentasjoner som flere medier har brukt med stort hell. Burde ha stort potensiale for NRK med all den lydkompetansen som finnes der, selv om stillbilder ikke er noe bedriften har stor tradisjon for.

Google maps og journalistisk presentasjon.

Flere redaksjoner bruker google maps mye og til mye rart. En måte er for eksempel eddaavisenes hendelseskart der ulykker og slikt registreres med geografisk posisjon. En litt mer avansert måte er å kombinere tidslinje og google kart slik det er gjort i denne oversikten over pirate bay-saken. Et sted å finne flere eksempler til glede og inspirasjon er bloggen  Google Maps Mania.

Spill som faktapresentasjon

I denne bloggposten fra i fjor skrev jeg litt om bruk av interaktive nyhetsspill. Magne Hansen i NRK tipset om denne nylige bloggposten fra Paul Bradshaw som tar opp samme tema med litt mer teoripondus. Spesielt liker jeg betraktningene til Nick Diakopoulos og hans kollega Adam Rice i Georgia Tech Journalism and Games Project.

Diakopoulos ser muligheten for en journalistikk som ikke fokuserer på det uvanlige men på det normale:

«Games offer a format that would wean away from the current emphasis on unusual and inopportune events, focusing instead on more process-oriented journalism.» (Gjengitt i Onlinejournalismblog.com)

Adam Rice mener denne typen presentasjon egner seg spesielt bra til visse typer gravejournalistikk, “interpretive investigatie reporting ” og siterer bokklassikeren The Elements of Journalism av Bill Kovach og Tom Rosenstiel i bloggposten Investigative Reporting and Games.

Interpretive reporting develops as the result of careful thought and analysis of an idea as well as dogged pursuit of facts to bring together information in a new, more complete context that provides deeper public understanding. It usually involves more complex issues or sets of facts than a classic exposé. It reveals a new way of looking at something as well as new information about it.

Han trekker fram Class matters-prosjektet til Nytimes.com som eksempel.

Enron Blame game er en gammel traver som har et fint brukergrensesnitt. Egentlig er ikke dette et spill – men det kalles nå det siden designen er hentet fra en gammel parodi på tv-konkurransen Wheel of fortune.

Gotham Gazette har, som jeg skrev i fjor, lagd en rekke nyhetsspill. En av de siste er Balance der du skal prøve å få New York City-budsjettet i balanse, og dermed må sette deg inn i de proriteringer og oppgaver byens ledelse har ansvaret for.

Foreignpolicy.com har laget Dreamteam der du selv kan sette sammen et lag av rådgivere for president Obama.

Oiligarchy gir deg muligheten til å være oljemagnat og den utforske økonomiske og miljømessige utviklingen siden andre verdenskrig.

Du finner mange flere eksempler i blogposten til Paul på Onlinejournalismblog.com.

Share
March 22, 2009

VGNetts analyse av partiledernes taler og hvordan den kunne blitt enda bedre

VGNett er flinkte til å ta i bruk ny arbeidsmetodikk og nye presentasjonsformer på nettet. Denne uka gjorde de bra arbeid med analysene av partiledernes taler. Gjennom forskjellige sett med ordskyer vises forskjellige karakteristika ved talene, som hvor ofte “jeg” brukes i forhold til “vi”, hvilke ord som brukes hyppigst, hvor lange setninger etc.

VGs ordskyanalyse av partiledernes taler

VGs ordskyanalyse av partiledernes taler

Saken er laget av Tom Byermoen, som jeg ikke kjenner, og John Bones, som ofte lager datastøttet journalistikk som dette. Som både språkinteressert  og nettjournalistikknerd frydes jeg over sånne saker som dette. Det gir et annet perspektiv på talene og meningen i dem enn de rene innholdsanalysene som politiske kommentarorer stort sett kommer med. Flashpresentasjonen der leseren får en rekke forskjellige innganger i materialet er oversiktlig og nyttig.

Jeg har likevel et par ankepunkter. Grunnlaget for analysen er partiledernes taler på siste landsmøte, hentet fra partienes nettsteder, altså én tale for hver partileder. Det er et lovlig tynt materiale for å si noe bastant om en persons talestil ut fra en kvantitativ analyse som dette. Jeg skulle gjerne sett at de hadde brukt langt flere taler fra hver, for å luke ut tilfeldige fenomener i tiden, som gir store utslag på statistikken. Jeg tviler for eksempel sterkt på at Dagfinn Høybråten generelt sett har ordet “Wilberforce” som det nest mest brukte i sine taler, eller “Malawi” som det fjerde mest brukte. Å slå fast at “Slik er språket til politikerne” basert på dette er, for å bruke Siv Jensens tredje mest brukte ord, “lettvint”.

En annen svakhet er at to av talene analysens baserer seg på er muntlig framført, mens resten er hentet fra manus. Det er all grunn til å tro, som VGNett selv påpeker, at den muntlige framføringen kan fravike manus kraftig. Dermed blir det ikke rett sammenlikningsgrunnlag. Et tredje ankepunkt er at dette er en ren kvantifiserende analyse basert på enkeltord. Mening og sammenheng tas ikke med i betraktningen. Det er derfor umulig å vite om Jens Stoltenbergs “vi” betyr regjeringen, partiet, landet eller en annen gruppe han er med i.

Da jeg var på Car-konferansen i Houston i fjor vår blogget jeg om en litt mer avansert utgave av slike tekstanalyser og hvordan Tom Torok i NYTimes hadde brukt dem:

Et annet verktøy de bruker for å se sammenhenger i store tekstmengder et Many Eyes fra IBM. Verktøyet er gratis å bruke, men dataene du bruker det på blir synlig for alle, hvilket selvsagt kan være et aber for en journalist som vil bruke det på kildemateriale. Many Eyes visualiserer sammenhenger og datamengder på flere måter. En av dem viser hvor mange ganger ord står i sammengheng, ved å gjøre ordene mindre eller større, som en tag cloud. Her er systemet brukt på forklaringen til daværende justisministerkandidat Alberto Gonzales under utspørringen i kongressen.

Alberto Gonzales' forklaring til kongressen kjørt gjennom Many Eyes.

Many Eyes-teknologien gir mer anvendelige analyser fordi den baserer ordskyen på hvilke syntaktiske og semantiske sammenhenger et ord står i og ikke bare på hvor mange ganger ordet forekommer. Dette gir et riktigere og mer interessant bilde av talenes retoriske struktur, og kan avsløre tendeser i talen som det ellers må en nitid nærlesing for å avsløre.

Teknologien er gratis. Neste skritt for VGNett, eller andre, burde være å kjøre et tosifret antall taler fra hver av partilederne gjennom Many Eyes.

Share
December 19, 2008

10 grunner for journalister til ikke å lære seg multimedia

Litt moro må man unne seg i julastria. Sjekk denne lista over de ti viktigste grunnene for journalister ikke å lære seg multimediaverktøy, på bloggen 10.000 Words.

Likte spesielt grunn seks:

Interactivity is just a fancy word for communism.

Lista kom til i etterkant av at Editorialiste hadde blogget om denne NY Times-artikkelen. Og jeg ble gjort oppmerksom på det hele gjennom twitterfeeden til kollega Ingeborg.

Share
November 26, 2008

Fin nettpresentasjon av Obama-regjeringen

Skjermdump fra www.aftenposten.no/nyheter/uriks/usavalg/article2788679.ece

Skjermdump fra www.aftenposten.no/nyheter/uriks/usavalg/article2788679.ece

Har skrevet om Obamas bruk av sosiale medier før, nå om norske mediers dekning av mannen. Aftenpostens Atle Brunvoll har laget en finfin flash  av hvilke folk Obama hanker inn til regjeringspostene i saken «Her er Obamas superlag».  Deilig å se at noen bruker nettets muligheter til å overlate vinkling og inngang i stoffet til leseren. Read the rest of this entry »

Share
November 18, 2008

Interaktive nyhetsspill

Jeg er i USA denne uka med en gruppe norske journalister på studietur. I formiddag hører vi på Jan Schaffer fra J-lab snakke om citizen journalism. Hun trekker fram mange interessante tjenester og brukergenererte nyhetsnettsteder. Blant nettstedene er Gotham Gazette i New York. De er ikke så involvert i brukerjournalistikk men bruker interaktive spill for å forklare nyhetsstoff. Dette er en ganske kul måte å la folk få innsikt i problemer og dilemmaer i forbindelse med saker som dekkes. Denne måten å presentere stoff på har vært brukt en del i USA i flere år. En klassiker er The Enron Blame Game.  Jeg kjenner ikke til at denne typen “nyhetsspill” er laget av norske medier ennå. Noen som vet om noen?

Share