Den siste tiden har det blitt fart i debatten rundt kvalitet og journalistikk. Utrettelige Anders Brenna har skrevet og utalt seg innsiktsfullt og med engasjement om den utbredte misoppfatningen at god journalistikk dør med papiravisene.  Anders er en solid korsfarer for nettet som journalistisk platform, og som korsfarere flest deilig kompromissløs og sikker i sin tro. Så har han også mange grunner til å være sikker.

For noen uker siden skrev Clay Shirky en pedagogisk og klarsynt analyse av papiravisenes sannsynlige skjebne i bloggposten Newspapers and thinking the unthinkable.  Blant de viktigste poengene er det to spesielt verd å merke seg:

• Nyhetsbransjen må slutte å sette likhetstegn mellom kvalitet og format. Papiravisene har vært det dominerende journalistiske medium så lenge at folk ikke klarer å skille de to fenomenene fra hverandre.
• Det kan godt hende at papiravisen dør, uten at verden og samfunnet slik vi kjenner det går underav den grunn.

Kvalitet er ikke bundet til form. Det er bundet til faglig dyktighet, kunnskap og redaksjonell vilje, ofte også koblet med ressurser. I det minste ressurser nok til at redaksjonsledelsen kan og vil prioritere arbeid med de sakene det tar tid å få ut.

Det er forskjell på publisering og journalistikk.

Mye av det crowdsourcede nyhetsmaterialet vi har sett for eksempel i forbindelse med flyulykkene på Schiphol og Hudsonelva i USA er publisering. Ren videreformidling av informasjon den enkelte observerer eller får uten stor grad av kritisk refleksjon, kildesjekk og så videre.

Det samme må dessverre sies av mye av det som serveres av journalister i tradisjonelle medier også, uansett om det lages for radio, tv, papir eller nett.

For de tre første av disse medienenes del lager de aller fleste norske redaksjoner til enhver tid en del saker utelukkende fordi neste utgave må fylles.  Det kan ikke være blanke ark i avisa eller svarte hull i sendinga. Det er kun et fåtall redaksjoner i Norge som hele tiden makter å lage mer stoff enn det de må publisere.

Det viktigste med sakene som lages av denne årsaken er ikke om de er gode, verd å formidle eller journalistisk aktverdige på noe vis, men at de kan lages i tide til deadline. Dermed blir lages enkildesaker og saker der journalistene er rene mikrofonstativer på løpende bånd.

På nett slipper man heldigvis slike mengdekrav. Der kan man tilpasse produksjonen til nyhetsbildet. Dersom redaksjonene overlot litt av den rene publiseringen til andre, kunne journalistene bruke tid og krefter på journalistikken i stedet.

I et slikt perspektivet er ikke medieutviklingen en trussel mot journalistikken, bare mot den slappe journalistikken, som hvem som helst kan gjøre like enkelt, like bra, og oftest mye raskere.

Journalisten.no hadde et bra sitat av Guardian-redaktør Alan Rusbridger i dag:

«Journalister skal tenke over journalistikkens utvikling, ikke forretningsmodeller. Og slett ikke nå som ingen vet hvordan våre framtidige forretningsmodeller vil se ut»