Jeg har fått ny jobb som redaksjonell utvikler i Edda Medielab. Der skal jeg jobbe med journalistiske utviklingsprosjekter i Eddas mange mediehus. Jeg har hatt fem supre år på IJ der jeg har fordypet meg i nettjournalistikk og flerkanalspublisering i alle avskyggninger og fått arbeide tett på svært mange norske redaksjoner. Men som kursleder får du aldri følge prosjekter fra start til mål. Det får jeg nå. Jeg gleder meg til å ta fatt når jeg begynner til høsten.
Jeg har akkurat fått beskjed om at Pressens faglitterære fond har innvilget min søknad om fire måneders arbeidsstipend for å skrive en bok om journalistikk på nettet i de sosiale medienes og delekulturens tid.
Boka er tenkt både som en lærebok i forskjellige teknikker og verktøy og som en samling av eksempler på god nettjournalistikk, med vekt på samspill med brukerne. Begynner trolig arbeidet så smått i løpet av våren og for alvor utover senhøsten.
Et sentralt punkt er å prøve å beskrive hva som er kvalitet i journalistikken på nettet og hvordan nettkvalitet skiller seg fra papir/tvkvalitet.
Jeg har planer om å bruke bloggen aktivt i prosessen, både til å samle ideer, eksempler og publisere utkast til kapitler, så følg med.
Cave ab homine unius libri.
Det er et paradoks at netttjenester som er hyperpopulære ikke kaster av seg mens papirprodukter med langt mindre publikum tjener mer. Dette paradokset ligger til grunn for Printcasting.com som er grunnlagt av Dan Pacheco, tidligere journalist som jobber med nettjenestene til avisa Bakersfield Californian.
Tjenesten lar deg hente nettinnhold via en rss-feed, velge design og om sidene skal fylles automatisk eller om du selv skap rioritere stoffet. Deretter får du muligheten til å legge til annonser fra annonsesystemet til printcasting. Deretter får du en pdf klart til trykking eller utskrift. Du kan enten trykke det selv eller la brukerne dine trykke magasinet.
Hvem som helst kan kjøpe annonser og hvem som helst kan lage magasiner. Tjenesten kobler lokale annonsører og lokale innholdsprodusenter. Standard annonsepris er 10 dollar og folk må selv designe annonsen sin. Printcasting.com beholder 10 prosent av inntektene fra annonsene, mens utgiveren får 60 prosent og de som lager innholdet får 30 prosent. Betaling til utgiver og innholdsprodusenter skjer via Paypal.
De har noen lokale bloggere som bruker papirutgaven til markedsføring av bloggen i lokalsamfunnet. De fleste brukerne er kirker, organisasjoner, foreninger og lokale bedrifter som lager nyhetsbrev for medlemmer og kunder. men også noen nyhetsredaksjoner som bruker tjenesten for å lage lokale utgaver eller spesialutgaver billig. Bakersfield Californian lager for eksempel en utgave med ledere og debattstoffet. Washington Times lager flere utgaver om politikk i DC. Her er oversikten over eksisterende printcasts.
Allerede mens prosjektet var på teststadiet begynte folk over hele verden å bruke tjenesten. I dag har de brukere i 23 land og 28 deltstater i USA. De jobber med en spansk utgave og flere språkutgaver kan bli aktuelle.
I løpet Dans presentasjon lagde vi papirutgaven av kursdeltaker Lars Lager Espevalens blogg Elvebloggen på fem minutter.
Du kan se en instruksjonsvideo på Vimeo. Mer informasjon om Dan og Printcasting i New York Times. Tjenesten er utviklet med et stipend fra Knight News Challenge. En av vilkårene for stipendet er at alt de gjør må være open source. Derfor vil hele systemet bli tilgjengelig for nedlasting 1. juli neste år. Tjenesten er basert på Drupal 5.
Framover ser Dan for seg å kunne levere til flere formater, som mobil, kindle, podcasting og videoer. Det meste vil virke så lenge det kan leveres via Rss.
Her er bloggen til Dan: Dan’s Diner.
Fwix.com er et nystartet selskap som samler lokale nyhetssaker, stort sett fra bloggere, mange av dem tidligere journalister. Lenkene distribueres gjennom widgets som andre nettsider kan bruke
- We basically distribute links that generate traffic to bloggers.
For å sikre kvalitetsinnhold kurerer de hvilke bloggere de henter stoff fra. Mange av dem er tidligere journalister som har mistet jobben i alle kuttene amerikanske medier har gjennomgått i det siste.
Darian Shirazi mener frykten og respekten for Google og andre søkemotorer som den eneste måten å generere trafikk på . Sosiale medier er allerede en stor trafikk driver, mens widgets er en annen måte. Selskapet er stort sett en søkemotor som tjener penger på å ha reklame i widgetene.
Upi.com er en av flere nyhetstjenester som bruker widgetene fra fwix.com. Hele lokalnyhetstjenesten i byer der fwix.com samler inn stoff er basert på widgetene. Brukere kan selv lage sine egne widgets gjennom et system de har kalt adwire og som står for inntekten til selskapet, selv om de ikke tjener særlig med penger ennå.
Fwix har 150 millioner sidevisninger og 5.000.000 unike brukere i måenden, 13 måneder etter lanseringen og dekker nå 12o byer i USA, UK og Irland. De har pr i dag stort sett engelskspråklinge kilder, men overgang til også å dekke andre språk er teknisk lite komplisert og de har planer om å gjøre det.
Iphone-applikasjonen har funksjonalitet for at folk selv kan bidra med nyhetsbilder og informasjon om hendelser der de er, men denne er lite brukt.
Shirazi har stor tro på aggregerte nyhetsnettsteder, dersom den klarer å rangere og oppdatere nyhetene raskt nok og godt nok. Han ser også en framtid for nyhetsnettsteder som blander aggregering og egen innholdsproduksjon.
Væremåten hans er typisk for kulturen blant nyskaperne i Silicon Valley:
- Part of the internet business is messing up a lot and learing from your mistakes. For å få til ting må du bare prøve og lære av feilene. Han siterer grunnleggeren av Linkedin Reid Hoffman,” If you are not embarrassed by the first version of your product, you‘ve launched too late”
Han kom på ideen til fwix.com da han var på ferie i Europa og ikke kunne finne ett nettsted med et bredt nyhetsbilde hjemmefra, slik at han slapp å gå innom en haug med nettaviser. Europa er forøvrig det eneste stedet han faktisk leser papiraviser:
- I read news on paper when I’m in Europe and can sit in a café. It’s like going to a museum
Hos Youtube snakket vi med Obadiah Greenberg og Spencer Croocks. Førstnevnte jobber blant annet med News Partnerships, der de samarbeider tett med nyhetsorganisasjoner om spredning, bruk og integrasjon av nyhetsvideoer som for eksempel de gjør med New York Times. Som partner får du blant mulighet til reklameinntekter, frekkere layout og mye data om bruken av videoene din. De vil gjerne ha flere norske partnere.
Ellers snakket vi om Youtube Direct - systemet som lar det bruke youtube for å la brukerne laste opp og poste videoer på din egen nettavis. Siden det bare er noen uker siden lanseringen mangler det gode eksempler på journalistisk bruk, men kombinasjonen gratis og at du får både opplastingen og visningen på din egen side er tiltalende muligheter.
Det var interessant å se forskjellen i mentalitet hos Youtube på den ene siden og de to små upstartene på den andre. Mens Seesmic og Qik var svært åpne og delte både ideer og synspunkter var Youtube langt mer forsiktige med hva de delte av tanker og ideer. De var hyggelige og imøtekommende,men fortalte stort sett bare ting om allerede er kjent. Vi måtte skrive under på en lang Non-Disclosure Agreement, og det var også fotoforbud i hele bygget bortsett fra i resepsjonen. Det er interessant at et firma som tildels har definert delekulturen vil dele så lite av sin egen kultur. De er blitt veldig corporate på få måneder. Som kursdeltaker Trond Eide lakonisk kommenterte på twitter:
Mens Wikipedia bare har en advokat, har Google dekorert klatreveggen i resepsjonen til YouTube med advarsler – av frykt for søksmål. #stupsf
Forskjellen i mentalitet henger kanskje sammen med økonomi. Mens youtube tjener gode penger og er en gigant på nett lever de to første på venture capital og jakter på allianser og samarbeidspartnere overalt.
Police Slog Through 40,000 Insipid Party Pics To Find Cause Of Dorm Fire
Fanget opp denne parodien fra foredraget til Dr. David Nordfors som leder Innovation Journalism-programmet på Stanford University.
Oppdatering:
Kom på denne klassikeren om samme tema fra The Daily Show:
| The Daily Show With Jon Stewart | Mon – Thurs 11p / 10c | |||
| Twitter Frenzy | ||||
|
||||
Denne uka er jeg i San Francisco med en gruppe norske journalister for å lære mer om sosiale medier og nye nettverktøy. Studieturen er finansiert av STUP. Blant selskapene vi skal møte er wikipedia, youtube, qik, seesmic, fwix.com og printcasting.com. Når vi møter de forskjellige kan dere se i programmet. (Husk tidsforskjellen!)
Totalt er vi 14 norske journalister og du kan følge alle på denne twitterlisten @nedrelid/sanfran. Det som er relevant for kurset blir tweetet med enmeord #stupsf. Siden vi er i California ligger vi ni timer etter Norge. Dermed kommer mesteparten av livetvitringen til å skje mens nordmenn flest sover.
Deltakerne vil dele innhold løpende på allskens platformer. Så mange at det ikke utenvidere er lett å lage en samlet oversikt. Men vi skal gjøre så godt vi kan med å samle alt på denne bloggen stup.mojoevolution.com.
Jeg arrangerer kurset sammen med Frank Barth-Nilsen fra NRK Kompetanse. Det kommer mer her – bare å følge med.
Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha holdt foredrag på journalistkonferansen Gull og Gråstein. Tema var nyhetsjournalistikk på nettet. Hva som er bra og hva som er dårlig. Presentasjonen fra foredraget ligger ute på Slideshare og lenker til de fleste eksemplene og nettmediene som ble nevnt ligger på min profil på Delicious med taggen “gogg”.
Jeg synes det var morsomt og fikk god respons fra full sal. Mange innsiktsfulle spørsmål og innspill underveis.
Beklageligvis kan jeg ikke få med meg resten av programmet, men både du og jeg kan følge konferansen på twitter på emneord #gogg.
I formiddag har vi publisert Mediehusrapporten 2009. Dette er en undersøkelse vi på IJ gjør sammen med BI der vi ser på flermediale arbeids- og organisasjonsformer i et utvalg av norske mediehus. Rapporten og alle resultatene finner du på mediehus.org . Jeg skriver likevel litt her også siden en del av funnene er interessante ut fra perspektivet denne bloggen har:
Nettavisene er ikke lenger lillebror i mediehusene. Selv om det fortsatt er lite inntjening å skryte av sier de fleste redaktørene at nett er en hovedkanal det satses på. Integrasjon har på mange måter satt seg i kulturen, og er ikke lenger noe ekstra sjefene må kuske folk for å få til.Radio og TV-kanalene i mediehusene sliter. Flere har kuttet drastisk i lokal-tv og går mer og mer over til nett-tv. Det er ikke usannsynlig med flere nedleggelser av lokal-tv-kanaler.
Dessuten fant vi ut at versjonering av enkeltsakerer på vei ut, i den forstand at den mer eller mindre samme saken publiseres på flere kanaler med litt kosmetiske endringer. I stedet satses det på utnyttelse av de forskjellige virkemidlene de enkelte kanalene har til å speile forskjellige sider av saken i de forskjellige kanalene.
De fleste mediene vi undersøker er også veldig opptatt av sosiale medier og brukerdialog. Ikke alle vet fasiten på hvordan de skal utnytte dette i journalistisk sammenheng, men de fleste jobber med å få det til. Det er oppløftende å se hvordan redaktørene prioriterer å få til slike tiltak i tunge tider.
Sjekk ut mer på mediehus.org
Den danske sosiale medier-eksperten Anna Ebbesen lagde like før valget fin vurdering av de norske partienes nettinnsats i valgkampen . Der kom Venstre klart best ut med nettsiden liberal.no.
Hele pakken er her, og den bliver aktivt brugt i infeeds, så diskussionerne bringes ud til flest mulige mennesker og dermed får størst mulig effekt. For siden er samtidig en social platform, hvor man kan oprette sig og bidrage aktivt til valgkampen. Som fokusfelt har man samtidig taget sociale design-elementer, som tagskyen fx og brugt dem i formidlingen (uden der dog er tale om en folksonomi), hvad der igen er med til at give dynamik og fordrer lysten til at udforske siden (og dermed holdningerne).
Det får være en fattig trøst for partiet. Nå skal det sies at vurderingen baserte seg på funksjonalitet, og tok ikke hensyn til faktisk oppslutning blant folk.
Forskjellen mellom Venstres nettsatsing og valgresultatet sier også noe om betydningen av sosiale medier i valgkampen. Effekten var nok større i form av mediehype enn i valgurnene, denne gangen. Det blir spennende å se effekten ved kommende valg når sosiale medier har satt seg som kommunikasjonsform blant folk.
@janomdahl fra db.no prater på #ijseminar
IJ har seminar om valg og sosiale medier i VG Auditoriet i Akersgata i formiddag. Følg tvitringen på #ijseminar fram til avslutningen kl 13.30.
Før lunsj prater Jodi Williams, onlinestrateg fra Obamakampanjen, statssekretær Hadia Tajik (ap), redaktør Geir Arne Bore (dt.no), og mediekommentator Jan Omdahl (db.no). Etter lunsj prater kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (sv) før vi avslutter med en paneldebatt. Hele programmet finner du her. Du kan stille spørsmål til panelet via twitter med emneord #ijseminar.
Jeg legger ut bilder med cc-lisens på flickr.com.
Anders Brenna har skrevet bloggposten “Svaret som endrer journalistikken” hvor han eksemplifiserer og forklarer hvordan samarbeidet mellom kilde som selv kan publisere og journalist/redaksjon kan bedre journalistikken.
Anbefalt lesning for alle med interesse for journalistikkens utvikling, gjerne sett i sammenheng med min post om at publisering ikke er journalstikk.
Den siste tiden har det blitt fart i debatten rundt kvalitet og journalistikk. Utrettelige Anders Brenna har skrevet og utalt seg innsiktsfullt og med engasjement om den utbredte misoppfatningen at god journalistikk dør med papiravisene. Anders er en solid korsfarer for nettet som journalistisk platform, og som korsfarere flest deilig kompromissløs og sikker i sin tro. Så har han også mange grunner til å være sikker.
For noen uker siden skrev Clay Shirky en pedagogisk og klarsynt analyse av papiravisenes sannsynlige skjebne i bloggposten Newspapers and thinking the unthinkable. Blant de viktigste poengene er det to spesielt verd å merke seg:
Kvalitet er ikke bundet til form. Det er bundet til faglig dyktighet, kunnskap og redaksjonell vilje, ofte også koblet med ressurser. I det minste ressurser nok til at redaksjonsledelsen kan og vil prioritere arbeid med de sakene det tar tid å få ut.
Mye av det crowdsourcede nyhetsmaterialet vi har sett for eksempel i forbindelse med flyulykkene på Schiphol og Hudsonelva i USA er publisering. Ren videreformidling av informasjon den enkelte observerer eller får uten stor grad av kritisk refleksjon, kildesjekk og så videre.
Det samme må dessverre sies av mye av det som serveres av journalister i tradisjonelle medier også, uansett om det lages for radio, tv, papir eller nett.
For de tre første av disse medienenes del lager de aller fleste norske redaksjoner til enhver tid en del saker utelukkende fordi neste utgave må fylles. Det kan ikke være blanke ark i avisa eller svarte hull i sendinga. Det er kun et fåtall redaksjoner i Norge som hele tiden makter å lage mer stoff enn det de må publisere.
Det viktigste med sakene som lages av denne årsaken er ikke om de er gode, verd å formidle eller journalistisk aktverdige på noe vis, men at de kan lages i tide til deadline. Dermed blir lages enkildesaker og saker der journalistene er rene mikrofonstativer på løpende bånd.
På nett slipper man heldigvis slike mengdekrav. Der kan man tilpasse produksjonen til nyhetsbildet. Dersom redaksjonene overlot litt av den rene publiseringen til andre, kunne journalistene bruke tid og krefter på journalistikken i stedet.
Journalisten.no hadde et bra sitat av Guardian-redaktør Alan Rusbridger i dag:
«Journalister skal tenke over journalistikkens utvikling, ikke forretningsmodeller. Og slett ikke nå som ingen vet hvordan våre framtidige forretningsmodeller vil se ut»
Eddas interne journlalistpriser ble delt ut i gå. Vinneren av Innovasjonsprisen gikk til Sunnmørsposten, smp.no, for prosjektet Bystyret interaktivt. Her kombinerte redaksjonen webtv-overføring og direkteblogging fra et budsjettmøte i bystyret. Leserne kunne diskutere seg i mellom og stille spørsmål til journalisten som dekket møtet for redaksjonen. Juryen begrunnet prisen slik:
Vår favoritt i denne klassen observerte at engasjementet rundt lokaldemokrati og politiske verv var dalende, og bestemte seg for å ta den politiske dekningen videre slik at folk kunne delta på en helt ny måte – på nettet. Det ga støtet til prosjektet Bystyret Interaktivt, der budsjettmøtet ble direkteoverført på web-tv og liveblogget underveis, med kommentarer og avstemninger fra leserne. Brukergenerert innhold ble trukket inn i debatten og i bloggen. Det ble lenket aktivt til ekstern informasjon med “voksenopplæring” i bystyrearbeid og politikk, og med tilbud om teknisk brukerstøtte.
Jeg synes dette er et godt eksempel på bruk av nye teknologiske muligheter, koblet med de sosiale medienes kraft og samfunnsoppdraget, som en av journalistikkens helt sentrale verdier. Dersom du vil se det i aksjon planlegger Smp.no en ny runde på et politisk møte torsdag denne uka.
I åpenhetens navn:
Jeg kjenner flere av de involverte. Min sjef på IJ Trine Østlyngen satt i juryen, og mannen bak ideen, Sunnmørspostens Stig Vågnes, var i fjor høst med på en studietur om sosiale medier jeg arrangerte for STUP til USA.
Professor Adrian Monck - City University London (Foto: Nedrelid.com - CC-lisens)
Akkurat nå direkteblogger jeg fra forelesningen professor Adrian Moncks forelesning om kvalitetsjournalistikkens framtid på masterprogrammet i Flermedial ledelse som IJ arrangerer sammen med BI. Adrian Monck er professor på City University London og blogger. Han har bakgrunn som undersøkende journalist i britiske fjernsynsredaksjoner.
Tema for forelesningen er:
“What future is there for quality journalism, and what will be defined as quality journalism in the future? Quality demands in a social media context.”
Fra biografien hans:
He’s co-author of Can You Trust the Media (Icon Books, 2008), Crunch Time (Allen & Unwin, 2004), a guide to current affairs. He is a media commentator for the Evening Standard, and a columnist for Press Gazette. He has appeared on CBS News, NBC News, Sky News, BBC News and five news, and on BBC Radio 4 and LBC. He has been an editorial consultant to leading UK and international broadcasters.
Dersom du vil ha mer enn direktebloggen, og ikke har sjansen til å stikke innom den åpne, gratis, forelesningen på IJ i Fredrikstad, anbefaler jeg NONAs møte i NJs lokaler Oslo i kveld der Monck prater om utenriksjournalistikken i den digitale tidsalder.
I dag er jeg på Updates Community Conference 2009 i København. Konferansen handler om å bytte opp sosiale nettverk både i informasjonbransjen og i journalistikken. Det er mange som tvitrer herfra på emneord #concom2009. Ser ut til at det er litt treghet i søkefunksjonaliteten til twitter nå, og hashtags.org er ikke mye bedre. Men gi det litt tid og du kan følge all tvitringen der.
Interessant tilfelle av grasrotkampanje via sosiale medier i går. Det ble oppdaget at en ansatt ved Moltemyr skole i Arendal hadde lagt ut denne teksten som avsverget Darwins utviklingslære på side nettsider. Her er et lite utdrag:
Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige (sic.) teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.Vitenskapen har liten tillit. Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
Linselusene, folk som sniker seg med på bildet når det sendes tv fra forball og andre offentlige tilstelninger, har inntatt nettjournalistikken. Måten de sniker seg inn på er Twitter. Jeg oppdaget fenomenet for første gang i dag i forbindelse med dekningen av det store raset i Namsos. Som under Schipol-ulykken for et par uker siden har Dagbladet.no en feed med alle tweeter som innhold ordet #Namsos som del av sin dekning. Dette synes åpenbart noen, nærmere bestemt twitterbrukerne Talgje og Dynnamitt, er artig å utnytte. Med en klassisk “se jeg er på tv”-begeistring tvitrer de tull med #namsos i meldinga for å komme på Dagbladet.
Hva er dette tegn på, bortsett fra at to tullebukker synes det er stas å tulle?
Kanskje at Twitter nå er blitt et massefenomen i Norge, og ikke bare en hot nisjegreie blant nettjournalister og andre nettentusiaster?
Min gamle studiekompis og slektning Eugene Brandal Laran (I bygda Brandal finner man gården Nedrelid) i Dagbladet.no får velfortjent og positiv omtale for tvitringen sin i Journalisten i dag. Her er litt om hvorfor og hvordan Eugene bruker twitter redaksjonelt, i følge Journalisten.
… noen ganger får også konkurrentene et klapp på skulderen, eller så gir Eugene en smekk over egen hånd.«Ble tatt litt på senga av kidnappingssaken til VG Nett, var fengslinger tidligere i dag. Litt kjipt at vi ikke plukket det opp selv.»
Ofte får Eugene også tips om saker, kilder eller bilder. Som under opptøyene i Malmö. Da skrev han at han ønsket bedre bilder, og vips så fikk han tips fra folk som følger han.
– På sikt tror jeg dette er med på å gjøre journalistikken bedre.
Journalister har alltid snakket med kilder og med publikum. Twitter og andre sosiale medier gjør det mulig å heve kvaliteten i samtalen fordi den er åpnere og går blant mange samtidig. Journalister og redaksjoner trenger å være åpnere og mer ydmyke om våre valg og handlinger. Dette er en finfin måte å gjøre det på. Det avmystifiserer og, forhåpentlig, fjerner fordommer mot oss. (Hvis det forsterker fordommene har vi virkelig et problem.)
En annen interessant journalist å følge på twitter er sjefredaktør Jan Helin i svenske Aftonbladet. Han har blant annet brukt twitter til å diskutere etiske problemstillinger rundt publisering av bilder i forbindelse med en drapssak der en barnelege er mistenkt for å ha tatt livet av en baby. Tvitringen mellom han og lesere er gjengitt i den svenske mediebloggen samesamebutdifferent.se.
Journalistikkene og redaksjonene kan bare tjene på å diskutere slike vanskelige ting mer åpent. Det vil gi større forståelse blant publikum, nye innfallsvinkler for redaksjonen og mer refleksjon for alle. Selv vanskelige ting om hva som skal publiserers eller ikke i tunge saker kan diskuteres åpent i ganske stor detalj, uten at informasjonen i seg selv publiseres.
I dag ble Store norske leksikon, snl.no blant venner, åpnet for brukerredigering på nettet. SNL 2.0, som den omtales om i ymse blogger, har også blitt gratis å bruke fra nyttår. Åpningen ble varslet allerede i september, etter at de endelig skjønte at forretningsmodellen der de krevde betaling for et produkt som var mindre attrativt for brukerne enn deres gratis konkurrenter ikke holdt helt vann.
Siden september har leksikonet har brukt tiden til blant annet å få på plasse et systemt med fagansvarlige, en slags tillitsmenn a la wikipedia som har litt mer makt enn den jevne bidragsyter.De fagansvarlige skal gi artikler de godkjenner et slags kvalitetsstempel.
Dette er litt annereledes enn i Wikipedia der redaktørene stort sett nøyer seg med å rydde litt opp i artiklene, eventuelt merke de som manger vesentlige ting, og sperre enkeltartikler for redigering når det bærer skikkelig galt avsted. Jeg lurer på hvordan brukerne vil reagere på godkjenningsregimet fra Snl. Ellers har Eirik Newth gjort en ok gjennomgang av førsteinntrykkene på bloggen sin.
